En barndom preget av industri og bedriftens behov, er svaret rektor ved NTNU, Torbjørn Digernes, gir oss da vi lurer på hvorfor han valgte å bli ingeniør. I familiebedriften drev de med trebearbeiding , og det gav nærmest en kontinuerlig praksisperiode gjennom oppveksten. Valget om å bli ingeniør var ikke så vanskelig, men det ble ikke maskin, det ble teknisk fysikk.
– Det var nok litt tilfeldig at jeg begynte på fysikklinjen. Jeg var tiltrukket av det høye renommeet og fagmiljøet på linjen. Men det er ikke noe nytt at studentene er litt usikre på om det valget de har gjort er riktig. Vi ser at mange hopper over på andre studieretninger på slutten etter hvert som de lærer mer om seg selv og sine interesser, sier Digernes.
– Er det fremdeles store kulturelle skillelinjer etter dannelsen av NTNU?
– Vi har selvfølgelig klare kulturelle skillelinjer ved NTNU. Det skulle da bare mangle. Men måten vi er bygget opp, ved å samle teknologi og andre universitetsfag er ikke en svakhet. Det har utviklet seg et betydelig samarbeid som virker befruktende på de ulike studieretningene. Tenk på språk og musikk. Her møter teknologer og andre fagfolk hverandre og utvikler den kunnskap og de løsninger som de bare kan finne frem til i fellesskap. Hvis vi noen gang skal klare å løfte det norske språket over i en digital verden, er det en oppgave for lingvistikere og IT-folk i fellesp. Å bygge de tverrfaglige broene har tatt tid, men på mange områder fungerer det nå godt, og det var jo et av de elementene som er nedfelt i Underdalskommisjonen som var grunnlaget for etableringen av NTNU.
– Hva har forandret seg mest siden den gangen du begynte på NTH?
– Selvfølgelig har studiene endret seg mye, men den største endringen er kanskje den enorme kunnskapsmengden dagens studenter står overfor. Vi har tilpasset oss utviklingen ved å ha 17 ulike opptaksretninger til de tekniske fagene, og det er nesten tre ganger så mange som tidlig på 70-tallet. Med så store krav til spesialkunnskap det er i dag er det ikke lett for oss å lage gryteferdige sivilingeniører som kan gå rett inn i en jobb i næringslivet. Det tar tid før bedriftene får fullt utbytte av nyuteksaminerte kandidater, og det er selvfølgelig et problem for små og mellomstore bedrifter. For oss er det viktig å bidra med teknisk kompetanse til hele næringslivet.
For snart ti år siden endret vi strategien vår for å arbeide mye mer tverrfaglig. Moderne industrielle utfordringer er sjelden monodisiplinære slik at de kan løses av kompetanse på ét fagområde.
– I gamle dager var det krav om industripraksis for å komme inn på NTH. Hadde ikke det vært nyttig i dag også?
– I dag er fabrikkportene både høye og lukkede, og de aller færreste får knapt et omriss av hva som foregår på innsiden i de årene som former oss og påvirker valg av interesser og utdanning. Det er en beklagelig, men naturlig utvikling. Likevel ønsker vi oss ikke tilbake til de gamle praksiskravene. De ville vært en barriere for studentene som søker seg til oss, selv om mange sikkert gjerne hadde jobbet et år i industrien for å komme inn på NTNU. Praksiskravet kan i dag oppfylles gjennom sommerjobber under studiet. Men studentene trenger et labfag hvert semester som kan kompensere for mangelen på industriell nærkontakt.
– Hvordan har søkningen utviklet seg?
– Vi har hatt en kraftig økning i antallet søkere til siviling.-studiet de tre, fire siste årene. Jeg er selvfølgelig glad for at vi opplever en så stor økning, og jeg er aller mest glad for at det er jentene som driver den store økningen. Som nasjon har vi ikke råd til at halvparten av befolkningen ikke vurderer å ta høyere teknisk utdanning.
En annen trend jeg er glad for, og som vi stimulerer til, er at studentene våre skal ta et år i utlandet mens de er hos oss. Vi har samarbeidsavtaler med en rekke utenlandske universiteter, både for utveksling av studenter, men også på andre områder slik som forsking og utvikling. Nylig hadde jeg besøk av rektor ved Delft University of Technology, og vi er begge veldig fornøyd med det samarbeidet vi har fått til. Det er lett å jobbe sammen med disse folkene, kanskje fordi den norske og nederlandske kulturen er så lik.
– Hvordan står det til med kvaliteten på studentene?
– For ti år siden slet vi med kvaliteten på søkerne, men slik er det ikke lenger. Vi er faktisk ganske privilegert med stor tilgang på gode studenter. Trondheim er en populær studentby, og veldig mange vil til NTNU. En betydelig del av de som søker på lukkede studier har oss som førstevalg selv om det er svært vanskelig å komme inn på mange av våre linjer. Det holder ikke med bare seksere på de mest populære linjene. Her trengs det tilleggspoeng. Selv om vi tok opp 100 flere studenter i år, økte nedre grense for opptak med et prosentpoeng. På de fleste sivilingeniørstudiene må du nå ha mer enn 57 poeng for å komme inn.
Digernes blir ikke spesielt fornøyd når vi konfronterer han med at NTNU har sunket på den internasjonale rangeringen av utdanningsinstitusjoner.
– Den rangeringen som har fått all denne omtalen, er basert på kriterier som vi ikke kan ta veldig seriøst. For det første er 40 prosent av vektingen en subjektiv omdømmevurdering. Og siden NTNU er et ganske nytt, og for mange et vanskelig navn i denne sammenhengen, taper vi utgangspunktet. Dessuten fanger ikke undersøkelsen opp de kvalitetsdimensjoner vi mener det er nødvendig å måle på. Derfor har vi engasjert oss for å få etablert et nytt system basert på objektive kriterier i stedet for den tabloide rangeringen vi har i dag. Vi har mange miljøer som ligger i fronten internasjonalt, og vi trenger et system som fanger opp det. Heldigvis har vi nå fått vite at EUs presidentskap vil lansere er prosjekt for å utvikle et kvalitetsvurderingssystem. Det er blant annet basert på resultatene av det typologiprosjektet NTNU har vært caseuniversitet i.
Og husk at det er ikke bare innen teknologi vi har toppmiljøer. For eksempel har vi på NTNU en av verdens beste utdanninger i jazz, og vi har et verdensledende miljø på hukommelsesbiologi.
– Bruker vi nok penger på høyere utdannelse her i landet?
— Ingen venter vel at jeg skal si ja til et slikt spørsmål. Selv om vi har hatt en vekst de siste seks årene har pengene kommet øremerket, til bl. a. kvalitetsreformen og til vekst i stipendiatstillinger. Det er verdige formål, men gir oss lite frihet. I forhold til Sverige og Finland utdannes det i teknologi bare om lag halvparten så mange doktorgrader pro capita her i landet og det burde si litt om det politiske ambisjonsnivået. Etterspørselen etter teknologer har de senere årene vært mye større enn det vi har kunnet utdanne. Nå håper vi at tilstrømningen til studiene og kvaliteten på søkerne vil stimulere politikerne til å øke antallet sivilingeniørstudenter med mellom 10 og 20 prosent. Huske at bare den demografiske utviklingen skulle tilsi en økning på dette nivået, og det ville jo være et svik overfor ungdommen om vi ikke tok hensyn til det.
– Frykter du at konjunkturnedgangen kan gi mindre bevilgninger?
- Vi får litt over en milliard kroner i bidragsfinansiering fra næringsliv, Forskningsrådet og fra andre offentlige kilder i tillegg til de drøyt tre milliardene vi får fra departementet. Det er jo store beløp, men likevel mangler vi midler til både påkrevet lønnsglidning og den langsiktige forskningen det er viktig at universitetene får gjøre. Vi vil nok se et press på midlene fra private kilder selv om mange av dem er knyttet til langsiktige avtaler. Likevel er det største problemet vårt presset på de frie driftsmidlene. Vi har et reelt fall i basisbevilgningene og det skaper ubalanse i budsjettet og gjør det vanskelig å få vekst i den faste vitenskapelige staben. Men jeg er optimistisk. Vi ber om at dette rettes opp og vi har oppfattet positive signaler fra ministerhold.
– Hvor skal NTNU satse faglig i fremtiden innenfor teknologiområdet?
– Her er det mye å si, men la meg peke på det viktige som er i kryssingspunktet mellom IKT, nano- og bioteknologi. Her vil svært mange av de nye mulighetene oppstå selv om vi ikke kjenner dem i dag. Og her skal vi satse fremover. Vi har allerede etablert plattformen på nanosiden, og vi er forberedt på den kunnskapsrevolusjonen som kommer til å skje.
– Det store løftet innen nanoteknologi er det nye bygget med 700 kvadratmeter renrom til 140 millioner kroner. Slikt er ikke enkelt å finansiere, men vi har søkt om omdisponering av midler og tatt av egen lomme. Vi er ikke ferdig med å utstyre de nye laboratoriene, men de er helt nødvendige for den nye nanosatsingen som gjør at vi nå kan ta opp 30 nye studenter for fjerde gang. Dette vil være en bærebjelke for både medisin, elektronikk, materialvitenskap og andre grener i årene som kommer. Nå har vi mellom 70 og 80 stipendiater på området, og vi venter at dette tallet vil vokse fremover.
– Energiområdet er i kraftig vekst, og vi har rundt 350 stipendiater på dette brede feltet. Jeg regner med at NTNU og Sintef kommer til å få flere av de fem til syv nye nasjonale kompetansesentrene som er utlyst på dette området. Våre søknader spenner fra offshore vindkraft, solenergi til CO 2-håndtering og effektivisering av energibruk i industri og bygninger. Dette handler ikke bare om ren teknologi, vi ønsker også å bygge opp et senter som belyser endringene i energisektoren med samfunnsvitenskapelig og humanistisk kompetanse. Det vil kreve betydelige samfunnsmessige endringer å føre oss inn den nye energiverdenen.
Men det er ikke bare på de nye områdene det skjer. Bygningsindustrien har for alvor våknet opp og forstått at vi lever i et kunnskapssamfunn. Husk at bygglinjen var nede på et opptak på under 100 studenter årlig. Nå er de tilbake med over det dobbelte, og det tjener industrien til ære at de selv har bidratt sterkt til dette.
– Vil NTNU fortsette å ekspandere på Gløshaugen?
– Det er en kontinuerlig prosess, men jeg vil understreke at vi ikke bare er på Gløshaugen lenger. Vi samarbeider ute i regionene gjennom samarbeidskonstellasjoner over hele landet. Vi holder f. eks. kurs i gassteknologi i Hammerfest. Slikt gir oss en ny dimensjon i måten vi sprer kunnskap på.
– Får ingeniørene den oppmerksomhet de fortjener?
– Kanskje vi burde la oss inspirere litt av Lægeforeningen. De er utrolig gode lobbyister, Tekna kunne kanskje lært litt av dem. Politikerne trenger å lytte mer til teknologiene.
– Som en av IT-pionerene, hvordan er det med den private teknologiinteressen?
– Vi har nok et halvt dusin datamaskiner hjemme, og det siste tilskuddet er en multimediemaskin som blant annet inneholder 4000 titler fra våre egne CD-er som jeg møysommelig har rippet over. Likevel er jeg nok en helt alminnelig databruker i dag, selv om jeg har IT-historien i årene.
Jeg har aldri vært spesielt interessert i biler og brukt penger på det. Den yngste av bilene våre fikk stemmerett i oktober, men når plugin-hybrider dukker opp, skal jeg revurdere situasjonen. De vil representere noe virkelig nytt som vil flytte to tredjedeler av energiforbruket eller mer over på strøm for de fleste av oss med vanlig kjøremønster. Jeg håper virkelig myndighetene kjenner sin besøkelsestid og ikke slår til med et tungt avgiftsregime på slike biler.
Digernes har også forkjærlighet for energiøkonomisering i hus. Han peker på at da de bygde nytt i 1985, bygde de inn luftbasert varmegjenvinning. Men det er jobben som dukker opp når det blir snakk om varmepumper. Han gløder virkelig når det blir snakk om NTNUs bidrag til teknologien.
– Den CO 2-baserte varmepumpen som professor Gustav Lorentzen patenterte i 1987 begynner nå for alvor å ta av. I Japan finnes det 1,7 millioner slike varmepumper som lager varmtvann, og bilindustrien er veldig positive. Dette kommer til å bli moro, sier Digernes.
