Professor Dag Hofmann og dr.ing. Dag Waaler mener PET-teknologien må veies nøye opp mot andre dokumenterte helsetiltak. (Bilde: Scanpix)

Teknologikåte forskere skader pasienter

Forfatterne

Bjørn Hofmann, sivilingeniør i fysikalsk elektronikk og biomedisinsk teknikk, dr.philos i medisinsk filosofi og professor i medisinsk etikk ved Høgskolen i Gjøvik og Universitetet i Oslo.

Dag Waaler, dr. ing. i fysikk, førstemanamuensis og seksjonsleder for Seksjon for radiografi og helseteknologi, Høgskolen i Gjøvik.

Teknologikåte leger innfører teknologi uten nytte for pasienter, utsetter pasienter for eksperimentell behandling og legger beslag på livreddende ressurser.

Denne påstanden er minst like sann som den i TU 23 - 2009 om at norske kreftpasienter må lide fordi man ikke vil innføre ny teknologi i kreftbehandling.

Les saken: Kreftdiagnose for dyr for Norge

Forskeren som ikke fikk det som han ville

I TU forteller forsker og overlege Frode Willoch historien om norske myndigheters inkompetanse og teknologivegring.

Vår påstand er at det samme hendelsesforløpet også kan gi opphav til helt andre fortellinger minst like sanne som TUs fortelling, med titler som for eksempel den vi har valgt, eller "Forskeren som ikke fikk det som han ville," eller "Pasientnytte på bekostning av forskerstatus."

Få pasienter

Artikkelen i TU argumenterer for at norske kreftpasienter grunnet manglende teknologi ikke får tilfredsstillende behandling.

Godt skjult inne i artikkelen framgår det riktignok at det slett ikke dreier seg om kreftbehandling, men om diagnostikk, og ikke om klinikk, men om forskning. Men skitt au, hva gjør man ikke for en god fortelling!

Og behovet? Hvor troverdige er påstandene om PETs betydning i kreftdiagnostikken når faktum er at man har måttet annonsere i dagspressen etter pasienter til PET-sentrene fordi de sto uvirksomme.

Kost-nytte

Historien er dessverre full av eksempler der teknologiske metoder er tatt i bruk fordi man på forhånd var hellig overbevist om at de virket, men som ved etterprøving viste seg ikke å ha annen effekt enn at helseressurser gikk til spille, og pasienter i noen tilfeller sågar ble påført skader.

PET-sentrene i Norge har kostet over 100 millioner kroner, og krever betydelige ressurser til drift.

Det synes derfor åpenbart at samfunnet så godt det lar seg gjøre må veie nytten av nye PET-sentre opp mot andre dokumenterte helsetiltak.

Logisk brist

En annen fortelling kunne handle om at dersom ny teknologi ikke automatisk skal innføres, så er det opp til myndighetene å bevise at den ikke virker!

Myndighetene «kan jo ikke bevise at PET ikke er hensiktsmessig», sier Willoch til TU. I samme klasse er argumentet om at man må anskaffe PET fordi Ahus har ledig plass.

Dersom vi anvender denne logikken fullt ut, skulle vi umiddelbart anskaffe enhver potensielt lovende teknologi, og særlig hvis vi hadde ledig plass. Det ville blitt spennende!

Unyansert

Hensikten med våre alternative fortellinger er ikke at vi er imot ny teknologi, men å påpeke hvor ensidig og unyansert TUs fremstilling er.

Finnes det da ingen solide og gode argumenter for PET når man må ty til den slags retorikk?

Slike oppslag skaper dessuten ubegrunnet engstelse blant pasienter og pårørende om at man ikke får den beste oppfølging. I tillegg svekker det tilliten til forskerne.

Dersom vi skal utvikle medisinske metoder og teknologi i Norge (noe vi absolutt bør!), er vi helt avhengige at pasienter stiller opp og deltar i forskningen.

Enkeltforskere som ensidig fremmer egne interesser og dytter pasientene foran seg reduserer sin egen troverdighet, samt vår tillit til alle forskere.

Det beste

Kreftpasienter fortjener det aller beste vi kan gi dem – ikke nødvendigvis den mest avanserte teknologien og den mest eksperimentelle forskningen, men derimot den dokumentert beste undersøkelsen og behandlingen.

Og alle fortjener vi mer nyanserte fortellinger om avansert medisinsk teknologi enn dem vi finner i TU 2309.