Teknologenes fravær

Alle er enige om at i nedgangstider der industrien sliter, trengs det forskning. Likevel er det økonomer, jurister og pressgrupper av ulike slag som oftest er på banen og som blir sitert i mediene. Økonomiske uttalelser rundt børskrakk, rentefall, skattefritak og aksjeinvesteringer får fokus og oppfattes som relevant i forhold til politikk og samfunnsdebatt. Siden mange politikere og statlige ledere har utdanning innen samfunnsvitenskap og økonomi, får slik forskning et helt annet inngrep med den politiske beslutningsprosessen enn naturvitenskapelig forskning.

Det er folk som Svein Gjedrem, Kjell Inge Røkke og analytikere i meglerhusene som kommer med ledetrådene for våre liv. Det er ikke forskere innenfor bygg og miljø, materialteknologi, energi eller elektronikk.

Forskningens vesen er å bringe fram ny kunnskap og ny viten, foreta tester, høste erfaringer og finne løsninger på problemer. Ut fra dette burde vitenskap og forskning hatt en langt høyere posisjon i dagens samfunn. Forskningsresultater burde vært gjengitt i mediene hver dag. Forskerne skulle ha skrevet kronikker og vært meningsbærende i debattprogram på TV og i fora der beslutninger blir tatt.

Så hvorfor taper vitenskapen terreng? Hvorfor er ikke forskerne på banen når beslutninger om retningen på utviklingen i Norge tas?

Forskningsformidling

Aldri har forskningsformidling vært så nødvendig som i dag - og sjelden har det skortet så mye på akkurat det. Ansvaret for å bli hørt ligger hos dem som har noe å si. Vil forskerne påvirke dagsordenen, må de også gå inn og påvirke det mediene fokuserer. De kan ikke sitte på kontoret sitt og vente på at mediene skal finne dem.

Kommunikasjon mellom de vitenskapelige miljøene og offentligheten har aldri vært direkte. Forskerne formidler vitenskapelige resultater gjennom fagbøker og tidsskrifter, men denne formidlingen er på et nivå som krever at leseren har en faglig kompetanse på lik linje med forskeren. Formidlingen ut til et ikke-faglært publikum neglisjeres av mange forskere. Derfor har området heller ikke fokus.

Det er svært viktig at forskere bruker tid på å forsøke å gi både politikere og allmennhet et innblikk i hva deres arbeid består i og hva det kan bringe av kunnskap som andre kan ha glede og nytte av. Formidling må bli plassert inn som en viktig del av forskningsjobben, som selve sluttstreken for et vellykket forskningsprosjekt. Ansvaret ligger hos forskeren.

Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre at politikerne ikke synes å være interesserte i hva forskerne har å si. Forskerne oppsøker ikke politikere, men politikerne søker heller ikke forskerne.

Komplisert dialog

En av forklaringene på at forskningen ikke vinner fram i mediene er at forskningens vesen og avisenes "sjel" arter seg som ganske ulike. Avisverdenen har gjennomgått en utvikling fra lengre og mer seriøse presentasjoner til en kjapp, tabloid stil. Mens forskningen karakteriseres av de små skritt og av at ting tar tid, ønsker avisene seg konkrete nyhetsoppslag der ting er avklart og ferdigstilt. Når forskeren skal presentere prosjektet sitt, kommer det en rekke forbehold og tvil, mens avisene og TV vil ha resultatene på bordet kjapt - presentert med få og enkle ord og med to streker under svaret.

I tillegg til at de to verdener karakteriseres av en slik motsetning, kompliseres også dialogen av forskjellig språkbruk. Mange forskere bruker et komplisert språk og en fagterminologi som er innbakt i språket. Journalisten ønsker på sin side et enkelt, folkelig språk med klare ord og store vendinger.

Avisenes ansvar

Avisene svikter sitt ansvar for folkeopplysning fordi de som oftest knytter forskningsoppslag opp mot dagsaktuelle sensasjoner og kriser. Tilfeldige nyhetsoppslag går på bekostning av nyttig informasjon, og sammenhengene og forståelsen havner ofte i skyggen av et følelsesladet personfokus. Den typiske "forskningsartikkel" vil f.eks. være et skrikende barn med overskriften "Youghurt ga kjempeblemmer".

Det er også vanlig å lese enkeltartikler der forskere advarer mot dette og hint, for så i neste artikkel skrive om det stikk motsatte resultatet. Artikkelen som samler trådene til en helhet blir en mangelvare. Et godt eksempel er klimaforskning der enkeltartikler gir sterke meninger i flere retninger. En samlende artikkel der man får holdt meningene opp mot hverandre og drøftet synene, er en bedre løsning.

Paradoks

Det er paradoksalt at i en tid da naturvitenskap og teknologi vinner stadig større terreng i samfunnet, avtar interessen for fagene blant folk og medier. Vi får stadig mindre forståelse av hvordan naturen og vår avanserte teknologi fungerer. Dette kan få alvorlige følger for Norges konkurranseevne.

Skal teknologene gjenerobre sin plass i samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen, må formidling til mediene innskjerpes som en del av forskningen. Forskerne må bidra til å sette dagsorden og bli med i de fora der beslutningene blir tatt.