Klokken er 07.45 på Drammen jernbanestasjon. Skumringen har så vidt kommet i gang. Aas bryggeri ligger badet i flomlys, en sykebil farer over bybrua med blålyset på. En håndfull mennesker står og venter på sydgående tog. De sees såvidt i øst samtidig med at høyttaleren at opplyser om at regiontog til Kristiansand ankommer spor fem om ett til to minutter.
Ut av nattemørket kommer lysene fra NSBs stolthet, de såkalte SIgnaturtogene, Men de blå og sølvfargete motorvognsettene får ikke lenger kalles Signatur. De er degradert til regiontog. 73-motorvognsettene, med krenging, aerodynamisk utforming, flott interiør med skinnstoler, bistro og ekstra lyddemping, er likestilt i navnet med de gamle 69-togsettene som trafikkerer store deler av vårt jernbanenett fortsatt.
Lydløst
Kl 0746 ankommer tog til Kristiansand og Stavanger Drammen. Vi går om bord i vogn en med kjennetegn 73105, som av en eller annen grunn befinner seg bakerst i togsettet. Med et varselsignal lukkes dørene presis kl 07.49. På plass i komfortavdelingen sitter vi godt i skinnstolen. Lydløst begynner vår ferd mot vest - Stavanger.
Utenfor begynner dagslyset å komme. Eiker-bygdene ligger der i et blått skjær med månen skinnende over lave åser mot nord.
- Dette må være ganske annerledes enn de våre forfedre opplevde en gang for 150 år siden, da hovedbanen ble satt i drift mellom Eidsvoll og Oslo, er tanker som går gjennom hodet i det toget farer over Fiskumsletta.
Det eneste jeg hører der jeg sitter i sete nr 36, vindusplass, er ventilasjonsanlegget og summingen fra en hydraulisk pumpe hver gang toget går inn og ut av en kurve. - Hvordan skal dette gå, tenker du. For Sørlandsbanen er ikke akkurat kjent for å ha overflod av rette strekninger. Men etter en liten stund tenker du ikke over lyden fra pumpa. Du lar deg rett og slett imponere over hvor behagelig moderne togsett kan være, der du mer eller mindre flyter gjennom et landskap i hvit vinterdrakt.
Forsinkelse
Etter en time ankommer toget Noragutu. Her blir vi stående å vente på toget over Bratsbergbanen som er 15 minutter forsinket. Da er det ikke annet å gjøre enn å se på den flotte skulpturen av Myllarguten som er på den gamle stasjonen. Det var stil da jernbanestasjoner ble bygd i gamle dager. Det skulle være monumenter over teknikkens fremmars.
15 minutter forsinket kjører toget videre. Behagelig. Over høyttaleren opplyses at vi skal prøve å kjøre inn den tapte tiden. Krengingen, som noen ble sjøsyke av da 73-togsettene ble satt i drift for noen år siden, merker vi ikke.
Dette er bare en god måte reise på. Særlig fordi Sørlandsbanen går i indre strøk med dårlig mobildekning. Da slipper vi å høre på tuting og samtaler hos medpassasjerene. Her er det stille og rolig. Det er bare å ta frem pc-en og begynne å jobbe etter at at dagens aviser var fortært. Rundt meg satt folk og halvsov, leste aviser eller de arbeidet på sine flate, kjære bærbare. En ung serviceingeniør fra et datafirma satt riktignok og fomlet mobiltelefonen store deler av strekningen, men fånyttes. Ikke før vi ankom Kristiansand fem minutter etter rutetid, var forbindelsen forbilledlig. Endelig ble han kvitt abstinensplagene.
I rute
Avgang Kristiansand på rute, men nå plassert med ryggen mot fartsretningen. Syd for Sørlandets hovedstad endrer landskapet karakter. Det er langt mer knudrete med høye heier og flate dalbunner. Vi nærmer oss Sørvestlandet.
Selv om landskapet er mer kupert, blir allikevel jernbanesporet rettere. I hvert fall virker det slik. Flere lengre tunneler gir toget en høyere hastighet, og om ikke lenge er toget i Rogaland og ut farer ut på Jærens bløte landskaper. Egersund, Bryne, Sandes og så Stavanger, reisens mål i rute. Kl. 14.45 ankommer vi oljehovedstaden. Utvilt og i sentrum av byen, klar for dagens første intervjurunde.
Foreldet spor
73-togsettene imponerer. Stor mer behagelig reisemåte finnes ikke. Men det kunne gått fortere. Hastigheten er satt ned i forhold til opprinnelige planer.
Høsten 2001 hadde jeg gleden av reise med det franske TGV toget fra La Rochelle til Paris. En strekning på vel femti mil. Dvs. ikke så langt unna Oslo - Stavanger. I Frankrike tok denne turen tre timer, i Norge brukes 7 ½ time.
Komforten og om bord-tilbudet er ikke tilbake for hva som tilbys i Frankrike, men vårt særdeles tilårskomne jernbanenett gjør det umulig å kjøre fortere. Tre timer til Stavanger er ikke målet, men kanskje en reisetid på fem timer hadde gjort dette aldeles fremragende offentlige transportmiddel mer konkurransedyktig.
