Det var den store statsbudsjettdagen. Ingeniørøkonom Andreas Ohm så på meg med kulerunde øyne over kopimaskinen.
Han hadde allerede fått den karakteristiske dirringen i overleppa. Jeg kunne se blodtrykket stige langsomt i ham.
Flere av våre ingeniørkolleger stakk hodene fram fra plassene sine. De smilte skjevt.
– Men regjeringen øker ikke skatten på arbeid...
– Regjeringen må kutte ut den hårreisende toppskatten. Og nå øker de formuesskatten. De er utsugere hele gjengen, hveste han.
– Men du tjener godt. Du har vel råd til dette?
– Råd? Råd? Det er ikke snakk om hvem som har råd til det eller ikke, sa han med høye frekvenser i stemmen.
Overleppa hans dirret kraftig nå. Blodet dunket i tinningen. Flaggene vaiet.
– Politikerne oppfordrer jo folk til å ligge på sofaen og heve trygd. De sitter der i millionvillaene sine og pønsker ut nye skatter og avgifter som vi må betale, sa han med ansiktet merkbart nærmere mitt.
– Hva er huset ditt verdt?
– Det har ikke du noe med. Det har ingen verdi i denne saken, sa Andreas Ohm.
