Sveket og glemt

De utførte et tungt og livsfarlig anleggsarbeid i et nådeløst miljø som ikke tilga tabber. Mens dykkerne i England blir behandlet med ære, er situasjonen for de norske dypvannsdykkerne ikke mye å være stolt av.

– Jeg har aldri frosset så intenst som på nordsjøbunnen. Det er som du aldri får varmen tilbake, sier tidligere dypvannsdykker i Nordsjøen, Tom Engh. Fortsatt er kulden en daglig følgesvenn både for Engh, talsmann for Nordsjødykker Alliansen og for en stor del av de øvrige dypvannsdykkerne.

Slit, angst og stress

Som dypvannsdykker er du alene nede på Nordsjøens bunn, ned til 150 meter under havoverflaten. Det er mørkt. Det er kaldt. Sikten er dårlig. Lungene strever med pustegassen. Trykket på dykkerkroppen er 15 atmosfærer. Tungt arbeidsverktøy skal lirkes frem til arbeidsstedet. Der nede på havbunnen skal du arbeide i flere timer før du kan komme inn igjen i dykkerklokka. Først da kan du tørke sviende svettedråper ut av øynene, slukke tørsten og klø deg på nesen. Men først når du etter åtte timer kommer opp til trykkammeret – dykkernes midlertidige hjem – kan du gå på toalettet. Men også der er trykket det samme, likeså pustegassen. Og i det trange, sigarformede trykkammeret bor du sammen med fem kollegaer som deler slit, angst og stress i tre uker om gangen.

– Ja, slik er det å være dypdykker i Nordsjøen – den farligste arbeidsplassen på norsk sokkel, sier Henning Haug, tidligere øverste tillitsmann for alle nordsjødykkerne.

Søker anerkjennelse

Kari Todnem ved Nevrofysiologisk laboratorium på Regionsykehuset i Trondheim skriver i september 2000 i en kommentar om yrkesskadeerstatning til nordsjødykkerne blant annet: “Disse dykkerne var nøkkelpersonell i utbyggingen(. ....) De gjorde et helt nødvendig arbeid i en tid denne jobben ikke kunne være gjort av ubemannet teknologi fordi slikt ikke fantes.”

Dykkerne har dannet Nordsjødykker Alliansen for å få anerkjennelse for den enorme innsatsen de utførte, gjerne et telefonnummer å ringe til når problemene tårner seg opp – og en anstendig pensjon å snakke med.

Hovedankepunktene er ansvarsforholdet. Statens eget arbeidstilsyn hadde ansvaret i Nordsjøen fra dag én. Men nå påstår staten seg både ansvarsfri og ikke juridisk ansvarlig for det som skjedde i Nordsjøen.

60 døde

Alliansens motpart er staten. Helt fra prøveboringen startet på 1960-tallet, var det politiske målet at sikkerheten på norsk sektor skulle være best i verden. For å oppnå dette, ble en statlig myndighet etablert, og forskrifter ble utferdiget.

Men det høye tempoet i utvinningen ble likevel betalt med menneskeliv og helseskader. Mer enn 60 dykkere mistet livet i Nordsjøen frem til år 2000. Minst 19 av disse på norsk sokkel. 10. mai i år døde en dykker i Nordsjøen. Det ble ikke store overskrifter i avisene av den grunn.

Sikker statistikk over dødsulykker finnes ikke. 16 dykkere tok sitt eget liv, og flere andre forsøkte å gjøre slutt på det de opplevde som et mareritt. Flere selvmord foregikk i trygdekøene.

Omsider kommisjon

Regjeringen satte i mars i år endelig ned en kommisjon for å undersøke forholdene dykkerne arbeidet under i pionertiden for norsk oljeutvinning. Kommisjonens leder er lagdommer Peter A. Lossius, som har med seg to medisinere og en sivilingeniør. Engh og Haug har respekt for undersøkelseskommisjonens leder. Men de er oppbrakt over at ingen lege med spesialkunnskap innen dykkermedisin er med. – Norge har noen av verdens beste leger på dette området, sier Engh og tenker blant andre på kommandørkaptein Svein Eidsvik, som er dykkerlege ved Marinen på Haakonsvern og har jobbet i en mannsalder med dykkermedisin, og professor i nevrologi, Harald Nyland, ved Haukeland Sykehus.

Nordsjødykker Alliansen har bedt om at kommisjonen utvides med én person. Dessuten ønsker de observatørstatus der. Engh og Haug mener manglende dykkererfaring svekker kommisjonen. – Mye er unntatt offentligheten. Vi er i tvil om kommisjonen vil finne noe som helst, sier de.

Liten kompensasjon

Haug og Engh har ikke møtt hverandre før de nå sitter sammen med Teknisk Ukeblad i Engs hule, som bugner av dokumentasjon på myndighetenes unnfallenhet overfor dykkerne. Men de har samarbeidet i Nordsjødykker Alliansen i flere år og hatt mye kontakt over telefonen.

Tom Engh dykket i Nordsjøen fra 1973 til 1978 og leder alliansens arbeid. Han er tidligere brannmann med flere norgesmesterskap i svømming bak seg. Mens en FN-offiser med psykiske skader fikk 1,9 millioner kroner i erstatning, har Engh fått 53.000 kroner i kompensasjon. Senere fikk dykkerne 200.000 hver som en slags håndsrekning. Nå lever Engh på minstepensjon og har slitt for dykkernes rettigheter i seks år. Kjelleren under skallet av familiens nybygde hus i Drøbak, med en campingvogn som soverom, er blitt hjemmet til Engh og kona hans.

Henning Haug fra Gjøvik var dypdykker i Nordsjøen fra 1980 til 1992. – Regelen var: Oljen skal opp, koste hva det koste vil! Det var denne mentaliteten vi kjempet mot, sier Engh.

Farefylt

Dykkerne arbeidet ofte i lag på seks. De bodde i tre uker i strekk i trykkammeret ombord i dykkerskipet og arbeidet i tre skift.

Ved dykking går to om gangen over i dykkerklokka. Den fires ned til det aktuelle havdypet, der trykket er tilsvarende trykket i kammeret. En dykker er ute på jobb om gangen. Hans lagkamerat sitter i klokka og passer på at alt går så sikkert som mulig for seg: “Navlestrengen” med pusteluftblandingen, kommunikasjon, strøm og varmt vann må passes på. Kameraten i klokka er dykkerens eneste håp dersom noe går galt. Etter fire timer bytter de på, og fire timer deretter går neste team på jobb.

Etter tre uker ble dykkerne i trykkammeret byttet ut. Dekompresjon tok seks dager. Så fikk de fire-fem uker fri på land før neste umenneskelige påkjenning tok til. Haug var under trykk i seks uker i strekk på det meste.

Minuttene telte

På forsyningsskipet kunne det være opp til 100 ansatte. De høye kostnadene ved arbeidsoperasjonene medførte at tiden måtte utnyttet til siste trevl. Selv om det blåste opp til storm så dykkerskipet begynte å få problemer og klokka ristet i enden på den ene vaieren den var festet med, ble ikke arbeidet avblåst før det var tvingende nødvendig.

Det var slik Haug fikk sine skader. Han ble kalt tilbake til dykkerklokka så sent at han ikke fikk mulighet til å tømme drakta for varmtvann. Et hardt rykk i vaieren fikk klokka på skjeve. Haug vred bekkenbeinet da han prøvde å unngå å bli slengt ut av bunndøra. Han fikk kroniske smertene etterpå som han sliter med natt og dag. Sjelden sover han mer enn to-tre timer i strekk.

Livet i andres hender

Du finner ingen pyser på havbunnen. Fysisk må de også være uvanlig velutrustet. Likevel var de konstant på vakt overfor en lang rekke farer. De var redde for å gå på do. Det er flere eksempler på at endetarmen ble trukket ut ved feil manøvrering av nedtrekkshendlene på vakuumtoalettet. Dykkerne fryktet ukyndig personell ombord på dykkerskipet, kulden, følelsen av at andre hele tiden hadde livet deres i sine hender, redselen for at feil ventiler blir åpnet, frykten for at noe skulle skje med skipet mens du var nede. Men mange følte mest frykt under svær sjø når klokka hev og sank i takt med skipet – i bare én vaier.

Dykkerne hadde mange oppgaver. De planerte bunnen før plattformene ble plassert. De drev slamsuging, renset begroing på plattformene med vannjet, la rør langs plattformskaftene, utførte alle typer vedlikehold under vann, arbeidet med oljeledningene, drev sveising og skjærebrenning. De tok imot konstruksjoner som ble firt ned og fikk dem på plass med stor presisjon. Haug var eksempelvis med da alle plattformene på Ekofisk ble løftet seks meter.

Siste dykk

12 oktober 1978 hadde Tom Engh sitt siste dykk i metning. Alt i Nordsjøen skulle gå fort og være kostnadseffektivt. Dykkerklokka skulle være oppe så kort tid som mulig. En høytrykksslange ble skiftet, men den ble ikke renset. Dermed pustet Engh inn en blanding av pustegass og talkum.

Det var så vidt at han ble berget inn i klokka. Da han kom ut av metning og var dårlig, mente en dykkerlege at han bare var sjøsyk og sendte ham hjem. Men legen som sjekket Engh før han dro ut, tok tak i ham. Tre år brukte han på å stille korrekt diagnose: 80 prosent medisinsk ufør. – Det kaller jeg sjøsyke, brummer Engh.

– I dag ville dette blitt tatt øyeblikkelig, sier Haug. Toms tilfelle fikk myndighetene til å reagere.

Tre typer dykk

– Vi var forsøkskaniner for dykkemetodene i Nordsjøen, som det var tre typer av: Overflateorientert dykking, Bounce Dive – den skjulte og mest helsedrepende dykkemetoden, og metningsdykking – som er så risikofylt at medisinsk behandling er en del av jobben.

Ved overflateorientert dykking entrer og forlater dykkeren vannet ved overflatetrykk. Dekompresjon var ofte lange, iskalde sjøstopp. Deretter opphold i dekompresjonskammer i 8-48 timer, i surstoffgass, beinkaldt og uten toalett. Metoden skulle brukes ned til 50 meter, men ble brukt ned til 90 meter.

Bounce Dive ble mye brukt fra 1968 til -82. Dykkeren går inn i klokka og senkes ned til arbeidsdybden i atmosfæretrykk. Deretter blir trykket satt raskt på. Det er eksempler på at det gikk fra 0 til 75 meter på 25 sekunder. Allerede i 1965 indikerte forskningsresultater fra US Navy store helseskader ved .Bounce Dive.

Metningsdykking blir benyttet ved arbeid på store dyp. I uker av gangen arbeider og bor de under stort trykk. Hensikten er å spare tid og penger på langvarig dekompresjon etter dykket.

Katastrofer

I 1977 skjedde tre katastrofer for dykkerne: Først Bravo-utblåsingen. Deretter ble de unntatt fra Arbeidsmiljøloven for ikke å forsinke tempoet i Nordsjøen. Den tredje katastrofen var at Norge fikk inn til utrustning verdens største betongunderstell, Corrmorant A fra Shell Expro. Under dramatiske omstendigheter ble en ventil feilaktig åpnet for test. Plattformen begynte å krenge mens vannstrålen stod over 100 meter opp. Riggen ble evakuert. Et lite dykkerteam med blant andre Tom Engh reddet plattformen fra å havarere. Han foretok et livsfarlig dykk og fikk under dramatiske omstendigheter plassert to pipestoppere der stoppventilene senere skulle monteres. Da krenget plattformen 11,5 grader. Den ville ha veltet ved 13,5 grader!

Dette var et uhell som kunne kostet 5 milliarder 1979-kroner. I stedet for å tilby bergingslønn, insisterte eierne og verftet på at saken ikke skulle bli kjent.

– Dette viser mentaliteten rundt loggføring og rapportering når selv ikke en slik nervepirrende hendelse ble rapportert, sier Henning Haug.

Politisk spill

Da Kari Todnem arbeidet ved Norsk Undervannsteknologisk Senter (Nutec) lagde hun sammen med seks andre forskere NUTEC-Rapport 42-1990: Pensjonsalder for dykkere. Der konkluderte forskerne med at metningsdykk ikke bør foretas i mer enn 15 år. Påvirkningene er så store at det ikke er rimelig å ta mer helse fra en arbeidstaker.

Dette vekket internasjonal oppsikt. Krombergutvalget ble satt ned for å se på dykkernes situasjon. Statoil, Hydro og Saga finansierte prosjektet. Oppdragsgiverne gjorde ingen forsøk på å motsi resultatene.

Men Oljedirektoratet (OD) ser det annerledes. Uvettig dykking før 1980 påvirker resultatene, mener OD, og ber om en ny rapport der de som dykket før 1980, utelukkes. Det er Kari Todnem og statistiker Brit Kambestad som utfører arbeidet. Og resultatet blir det samme. Skadene på nervesystemet finnes ikke bare på dykkere før 1980.

Men da laget OD sin egen rapport. Den bygget på Todnem og Kambestads statistikk, men uten tilgang til primærdataene. ODs konklusjon blir motsatt forskernes, og ODs rapport blir lagt ved Nutecs rapport som en dissens. Nutec protesterer til Oljedirektoratet, men får ikke svar. – Ingen i miljøet rundt Nutec hadde sett noe liknende, sier Todnem.

Dykkerlege Svein Eidsvik på Haakonsvern sier det er på tide at staten oppretter et fond for de tidligere nordsjødykkerne. De må komme i en særstilling. De risikerte livet for den velferden vi alle nå nyter godt av, sier han og forteller hvilket problem det kan være med etater som Rikstrygdeverket og trygdeetaten. Han mener de kjenner lite og ingenting til dykking. Mange dykkere mistenkeliggjøres. – Dette minner om en gang jeg skulle hjelpe en krigsseiler. Da ba trygdeetaten om å få røntgenbilder fra D-dagen!, sier han hoderystende.

Arbeidsmiljøloven ble innført i Norge i 1977. Men dykkerne i Nordsjøen fikk ikke de samme rettighetene. Loven gjaldt bare faste installasjoner på norsk sokkel. Dykkerne var under Sjømannsloven. Først 8. mars 1995 kom dykkerne inn under Arbeidsmiljøloven. Da var det bare seks norske dykkere tilbake. De var utkonkurrert av britiske frilansere med et enda svakere lovvern en de norske dykkerne.

Gunnar Berge var direktør i Oljedirektoratet, og han innrømmer at det hadde vært en fordel om Arbeidsmiljøloven var innført tidligere. Han vil på spørsmål fra Dagens Næringsliv ikke kommentere at fortvilte dykkere tar livet av seg fremfor å bli nedverdiget i trygdekø.

Kilder:

"For lut og salt vann" Dagens Næringsliv 1999

NOPEF aktuelt "Nordsjødykker Alliansen"