Styrer bioklokker med lys

Doktoravhandlingen til sivilingeniør Heidi Arnesen (36) fra Trondheim ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU viser at det er viktig å tilrettelegge lysforholdene innover i bygninger.

Formålet med arbeidet har blant annet vært å evaluere om dagslyssystemer kan øke dagslysnivået i indre soner i kontorceller som får dagslys bare gjennom vindu i fasaden.

De naturlige endringene i dagslysnivå gjennom dag, natt og årssesong synkroniserer våre biologiske klokker. I dagens samfunn, hvor relativt mye tid tilbringes innendørs, blir det derfor viktig å tilrettelegge slik at dagslys blir en viktig og naturlig del av bygningers interiør.

De siste tiårene har det vært en sterk tendens til at folk flytter inn til byområder; dette fører til fortetning av bygninger og følgelig redusert tilgang på dagslys, fordi dagslyskilden (himmelhvelvingen) skjermes av andre bygninger.

Ordinære sidebelyste rom har et høyt dagslysnivå på arbeidsplanet nær vinduet, mens dagslysnivået innover i rommet er sterkt redusert. Dagslyssystemer kan være spesielle typer glass, reflektorer eller prismer som videresender eller sprer sollys og/eller himmellys innover i rommet. Studiene har vist at enkelte dagslyssystemer kan øke dagslysnivået innover i dype rom og da spesielt for situasjoner hvor andre nærliggende bygninger skjermer for dagslys direkte fra himmelen.

Arbeidet har vist at modellforsøk under kunstig overskyet himmel er en effektiv og reproduserbar metode for å evaluere dagslysnivået i bygninger. Videre har arbeidet resultert i retningslinjer som kan legges til grunn for reguleringsbestemmelser, slik at muligheten for tilstrekkelig dagslys i bygninger ivaretas.

Avhandlingen har tittelen «Performance of Daylighting Systems for Sidelighted Spaces at High Latitudes / Måling av dagslyssystemer for sidelys ved høy breddegrad».

Arbeidet er utført ved Institutt for byggekunst, historie og teknologi, NTNU, med professor Øyvind Aschehoug som hovedveileder og seniorforsker Bjørn Brekke, SINTEF Energiforskning AS, som medveileder. Arbeidet er finansiert av Hydro Aluminium og Norges forskningsråd.

Heidi Arnesen er sivilingeniør (1994) fra Fakultet for bygningsingeniørfag, Norges tekniske høgskole, og har disputert for for graden dr.ing. Hun er ansatt som rådgiver i Telemark fylkeskommune.