Stål viktigere enn nanofiber

nanoteknologi

Karbon er et fenomenalt materiale, det har mange etter hvert oppdaget. Men at nyutviklingen av nymotens karbonfibrer i form av nanorør skal kunne medvirke til noen industrirevolusjon, er vel å overdrive?

Karbon danner selve fundamentet innen organisk kjemi. Grunnstoffet er til stede i over to millioner kjente kjemiske forbindelser, mens øvrige grunnstoffer til sammenligning danner drøye 100.000 kjente forbindelser til sammen. Derfor danner også karbon selve grunnlaget for plante- og dyrerikets mange aminosyrer, vitaminer, hormoner, proteiner, karbohydrater, fettsyrer, lipider og enzymer.

Men karbon er også det stoffet som gjør jern sterkest i form av legeringen stål, som fortsatt er verdens mest fortreffelige, økonomiske og miljøvennlige konstruksjonsmateriale totalt sett. Ingen materialer kan konkurrere med stål de første 100 årene, selv ikke karbonfibrer. De koster 2, 5 millioner kroner pr. kilogram å fremstille i en energikrevende og lite miljøvennlig foredlingsprosess, fra grafitt til mikro- og nanofibrer med ringformet molekylstruktur.

Karbonfibrer har i flere tusen år vært anvendt som bygningsmaterialer i form av naturlig trevirke, og i mer enn 120 år har kabonfibrer blitt brukt i blant annet glødelamper. Men først for 40 år siden ble det utviklet tilvirkningsmetoder som ga mikrofibrer med strekkfasthet og elastisitetsmodul som gjorde de anvendelige til produkter med store mekaniske påkjenninger.

Mest kjent er småskalabruken innen romfart- og transportindustrien. Men produktene, som i stor grad må anvendes sammen med plastmaterialer eller metaller, har kort levetid og fører til stor grad av forsøpling - det gjør ikke rent stål hvis det brukes riktig.

Nettopp derfor er det viktig å holde "tunga rett i munnen" og fortsatt satse på de materialene som egner seg best totalt sett når norsk industri skal gjennomgå en prosess for å bli tilpasningsdyktig, bærekraftig og miljøvennlig. I mellomtiden kan nanofibrene få sjansen til å vise sin fortreffelighet på de områdene materialet egner seg. Derfor er det fint at Stortinget endelig vil stille mer forskningsmidler til rådighet innen faget materialteknologi. Hvis Stortingets representanter i tillegg er villige til å satse mer på små og mellomstore produksjonsbedrifter, er vi kanskje litt nærmere målet om bærekraftig utvikling og jobb til alle.

Håkon Libak