Spåmenn i drivhus

DET ER GRUNNLAG for å hevde at norske forskere sitter i drivhus. Etter ti år med forskning og 100 millioner kroner konkluderer de med at «det ikke lenger er tvil om at det foregår en klimaendring som følge av menneskeskapt påvirkning» – og at Norges klima de neste femti årene går i negativ retning.

Dette perspektivet bygger på en nedskalering av en klimamodell utviklet av det tyske Max-Planck-Instituttet, en av flere klimamodeller og blant de ekstreme. Et valg av en annen modell ville ha gitt et annet resultat.

Uberegnelig og kaotisk

Dynamikken mellom de utallige fysiske lovene er uberegnelig og kaotisk. Dette gjør eksempelvis værvarsling vanskelig ut over mer enn noen få dager. Likevel velger man å komme med et 50-årsvarsel om et atskillig mer komplekst system. Kompleksiteten er kun én av mange innvendinger mot klimamodellene. Blant annet er kunnskap om fortidens klima essensielt for å beregne fremtiden.

En rekke metoder benyttes for å kartlegge tidligere tider. Resultatene er omstridt og høyst varierende.

Beregninger av oppvarmingspotensialet fra klimagasser som CO2 og en fordobling av CO2-konsentrasjonen fra 1980 til 2050, er uansett fokus i det norske klimascenariet. Stadig mer tyder på at både CO2s innflytelse over klima og konsentrasjonscenario er kraftig overdrevet. Lederen av FNs klimapanel, Sir John Houghton, har selv tilbakevist en global oppvarming på hele 1900-tallet, som det er hevdet i panelets tidligere rapport. Nå hevder Houghton at en temperaturnedgang mellom 1945 og 1975 skyldtes naturlige svingninger, og et menneskeskapt drivhussignal kan kun registreres fra 1979.

Nuller ut effekten?

I USA har den kjente klimaforsker James Hansen, som i 1988 vitnet foran Kongressen om at det var 99 prosent sikkert at en menneskeskapt global oppvarming var på gang, gått enda lenger. Nylig publiserte han en artikkel som hevder at aerosoler «nuller» ut effekten av CO2. Dette står i skarp kontrast til alle tidligere klimascenario, inklusive det nye norske 50-årsvarsel som også er basert på CO2 som klimapådriver.

Under sol- og klimakonferansen på Tenerife har astrofysikeren Mike Lockwood lagt frem resultater omkring solaktivitetens geomagnetiske klimapådriv. Han har funnet en klar sammenheng mellom solaktiviteten og den «lille istid». Dessuten estimerer han solens direkte bidrag til global oppvarming på 50 prosent siden 1900. Dette er ukontroversielle og konservative estimat.

Mer kontroversielle indirekte bidrag, som solens effekt på skydekket og UV-stråling, kan eventuelt forklare resten. Et menneskeskapt bidrag antar med dette helt andre og ubetydelige proporsjoner, men ingen av disse effektene blir benyttet av FNs klimapanel eller i de norske klimamodellene. Den «lille istid», som fant sted under en lang periode med særdeles lav solaktivitet, blir behandlet som en regional hendelse – til tross for utallige bevis for et globalt

fenomen.

Undervurdert

Solens rolle er kraftig undervurdert, og på Tenerifè er mange solforskere i gang med å påpeke en rekke sammenhenger som viser dette.

Hansens uttalelser har vakt voldsom oppsikt i USA. Sett i lys av dette er det underlig at norske forskere, helt uanfektet, uttaler at «det menneskelige signalet er i ferd med å bli så sterkt at vi har en betydelig menneskeskapt komponent i klimaforandringen». Videre tegnes et fremtidsperspektiv med økende hyppighet av alvorlige stormer og nedbørsepisoder – til tross for at klimapanelet selv hevder at en slik sammenheng ikke er funnet.

Norsk klimaforskning ser ut til å gå sine egne veier. Her kan nevnes at frykten for at sydhavsøyer snart skal synke i havet, også er mildest talt overdrevet. Nylig måtte representanter for en rekke slike lavtliggende stater brydd innrømme at havnivået faktisk hadde sunket siden prognosene om det motsatte kom for mer enn ti år siden. Dette illustrerer hvor forsiktig man bør være med klimaprognoser.

Det er en klar sammenheng mellom pessimistiske fremtidsvarsler og medieoppslag, og desverre er det slik at et nøytralt eller optimistisk budskap ikke har samme nyhetsverdi. Norske klimaforskere bør ta inn over seg at de klimascenarier de presenterer, kanaliserer enorme summer – ikke bare til mer klimaforskning omkring årsak – men en helt annen og atskillig mer omfattende forskningsindustri innen virkning. Klimapolitikken blir drevet i henhold til et såkalt føre-var-prinsipp, men uten noen definert risiko. Dette har medført en samfunnsutvikling der (symbol)politikk, forskning og industri klimafokuseres på bekostning av andre viktige samfunnsoppgaver; allment aksepterte lokale og regionale miljøproblemer som biltrafikk i storbyene, biologisk mangfold og overbeskatning. Mangel på rasjonalitet er, og har alltid vært, påfallende i miljøpolitikken. Enkle og faglig godt begrunnede miljøsaker må vike for symbolpolitikk som krever enorme ressursser, men som ikke direkte berører den enkelte velger. Dermed spares politikere for upopulære avgjørelser og valgnederlag.

Det er derfor viktig at samfunnet vet hva det gjør før det handler, og det vet samfunnet ikke i dette tilfellet. Ingen bør hevde et føre-var-prinsipp når vi ikke engang kan kvantifisere noen usikkerhet. Med nåværende kunnskap kunne man derfor like gjerne bruke enorme summer på å beskytte planeten mot fallende asteroider, vi vet at noen har truffet jorden tidligere med katastrofale konsekvenser.

Usikre modeller

De mange innvendingene til klimamodellene, som manglende kunnskap om hav-atmosfæreinteraksjon, karbonsyklusen, skydekket, solens rolle, aerosoler, fortidens klima, biologiske responser og drivhusgassenes levetid, burde være gode nok grunner til å være skeptiske til 50-årsklimavarsler. Strålingspådrivet fra en dobling av CO2-nivået danner basis for scenario omkring nedbør og havnivå. Vekstraten for CO2 har vist seg å være i uttakt med modellene. Det har også vært en nedgang i metankonsentrasjonen, som etter CO2 er den «viktigste» drivhusgassen.

Hvis vi legger Hansens verdier til grunn, vil modellene om fremtidens klima i Norge gi et annet resultat. Dette bør ikke minst ses i sammenheng med Kyoto-prosessen, CO2-avvgifter, kvoteutvalg og norsk gasskraftdebatt.

Klimamodellering er nok en nyttig eksersis for å øke vår kunnskap, men kan foreløpig ikke brukes til varsler. Enkelte forskere legger frem resultatene nærmest uten forbehold. «Sommerfugleffekten» tilsier at en ubetydelig feil på startverdien gir enorme feil over kort tid i et dynamisk klimasystem. Det er grunnen til at meteorologene ikke kan gi mer enn noen få dagers værvarsel; systemet er for kaotisk. Det er for mange innvendinger og alternative forklaringer som må avklares før konklusjoner fra norske klimaforskere om en miserabel fremtid bør tillegges vekt. Det er ikke mer enn 25 år siden man varslet en ny istid. I denne sammenheng tør jeg minne våre klimaforskere på historien om Petter og ulven.