– Prosjektsjefen? Ja, hun er snasen, sa jeg,
– Snasen? Anne er stilig, og så er det noe ved henne, noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, som gjør henne tiltrekkende, sa han.
Jeg så på ham der han satt på puben. Munnen min sto åpen.
– Du pleier ikke å snakke slik, sa jeg.
– Hold kjeft, sa han.
– Du har ikke fortalt mye om da dere var elskere, sa jeg.
– Hnf, sa han.
– Hva skjedde?
– Vi fant hverandre. Så fant hun en annen, sa han og så bort.
– Jeg forstår, sa jeg.
– Vi holdt sammen en stund. Jeg forsto lite da hun plutselig fant en annen, sa han så lavt at jeg måtte anstrenge meg for å høre det.
– Du er svak for henne den dag i dag. Det er tydelig, sa jeg.
– Vi snakker om noe som skjedde for mange år siden. Men jeg må innrømme at hun vekker visse minner, sa han, fortsatt nesten hviskende mot ølglasset.
Jeg så rundt meg på puben. Vi ventet på et par andre øltørste kolleger som ville ta et par øl etter jobben. Ingen var i anmarsj.
– Det kommer nok ikke så mange. Du sier jo at folk skygger unna meg, sa han.
– Du har vært en smule utagerende i det siste, sa jeg.
– Det er disse ungdommene, sa han.
Da strente Erik, populært kalt Gammel-Erik, mot oss. Han strålte av akne og høyt kolesterol.
– Goddagen, gutter. Har dere hørt siste nytt?
Vi så avventende på ham.
– Den nye prosjektsjefen og unge Carl er observert sammen. Tett omslynget, sa han.
