I ISEN: Shells Sakhalin-felt ligger i arktiske strøk av Stillehavet. Understellet er bygger av Aker Kværner. En slik plattform kan være aktuell også til Shtokman-utbyggingen. (Bilde: Shell)
INN I ISEN: Oljedirektoratet bruket den svenske isbryteren Oden for å undersøke kontinentalsokkel nor for Svalbard i sommer. (Bilde: OD)
OMSTRIDT: Befolkning, oljeindustri og myndigheter står midt i en kamp om å få lete etter mulige olje og gassressurser i Barentshavet. Bildet er tatt om våren. De lyse feltene viser algeveksten i det næringsrike vannet. (Bilde: NASA/GSFC)
(Bilde: Ocean Rig)
RIGGMARKED: Aker Drillings H6-rigg som kan lete i Arktiske farvann.
Barentshavet fotografert fra satellitt. (Bilde: NASA/GSFC)

Slik skal Norge kapre Shtokman

  • offshore

Norge er en energistormakt. Nå skal russerne nyte godt av norsk kunnskap.

- Vi har lang erfaring fra å operere i arktiske strøk, vi har teknologi, vi har ettertraktet kunnskap og vi har lang erfaring i samarbeid med både USA og Russland, sier tidligere statoilsjef Arve Johnsen.

Kampen om å være med på det attraktive Shtokman-feltet står nå mellom fem oljeselskaper. To av disse er Hydro og Statoil. Johnsen legger til at det er interessant at verken Shell, ExxonMobil eller BP er med i russernes liste over foretrukne selskaper. Utbyggingen av Shtokman-feltet er fremskyndet til 2010.

– Det forteller noe om vår styrke, sier han. Johnsen legger til at det er feil å tro at Norge i denne sammenheng er for liten i forhold til USA og Russland. Han mener vi ikke kommer til å stå med lua i hånda presset mellom to av verdens supermakter.



Ormen og Snøhvit leder an

Shtokman-feltet er verdens største gassfelt til havs. Hele 3200 milliarder Sm3 (standard kubikkmeter) gass antar geologene at det finnes i feltet. Det er tre ganger så stort som Trollfeltet.

Både Hydro og Statoil gjennomfører prosjekter som har stor betydning for utviklingen av det russiske gigantfeltet. Hydro leder Ormen Lange-prosjektet, mens Statoil har Snøhvit. Begge prosjektene bygges ut med havbunnsinstallasjoner med rørføringer til land for videre behandling av gassen.

Hovedutfordringen på Shtokman er temperatur og isfjell. Om vinteren passerer isfjell som kan veie opp til 1,2 millioner tonn, og som skraper havbunnen på 350 meters dyp. I dette området er aktuelt å ha undervannsinstallsjoner for å drenere reservoaret for den dyrebare gassen.

Sjøtemperaturen er så lav som to minusgrader, ikke ulikt omgivelsestemperaturen på Ormen Lange. Mulighetene for at det dannes hydrater som plugger igjen eventuelle rørføringer til land er store.

Både på Snøhvit og i Ormen er dette løst ved større mengder MEG (metyleterglycol), som virker som frostvæske i røret. Men når avstanden inn til land er på 550 kilometer, som fra Oslo til Trondheim, så vil det medføre svært store mengder frostvæske. MEG-behandlingsanlegget blir formidabelt. En annen løsning må sannsynligvis utvikles.



Avansert undervannsteknologi

Statoil og Hydro er de eneste oljeselskapene med driftserfaring fra undervannsseparasjon. Både på Troll Pilot og etter hvert på Tordis-feltet er det installert enheter på havbunnen som skiller ut prosessvannet fra brønnstrømmen og fører dette tilbake til reservoaret.

På Ormen Lange skal det i tillegg utvikles undervannskompressorer for å kunne opprettholde leveringsmengden av gass fra og med 2014 – ikke ulikt hva som ble gjort på Troll nylig.

En annen viktig norsk teknologi som er avgjørende for å drive frem gassutbygginger er undervannskompresjon. For å kunne levere tilstrekkelige mengder med gass, må trykket fra feltet økes etter noen års drift. Dette er nylig gjennomført på Trollfeltet, men da på plattformen og på land.

Hydro har satt i gang en kvalifisering av undervannskompresjon for å kunne installere undervannskompressorer på Ormen i 2014. Utfordringen er å få store mengder kraft til disse kompressorene. På Troll er det 2x25 MW, mens det på Ormen er snakk om undervannsinstallasjoner på 2x30 MW. Det setter store krav til det elektriske utstyret. Men løses dette for Ormen, er det også løst for Shtokman. Dette vet russerne.

Det er forventet at russerne ønsker å bruke disse teknologiene. For i sitt valg av mulige samarbeidspartnere, ConocoPhillips, Chevron Texaco og Total, er det ingen av disse som har tilsvarende erfaringer.

– Jeg tror at begge de norske selskapene vil bli involvert i utbyggingen av Shtokman, sier Johnsen.



Aker leverer

Norsk offshoreteknologi er ettertraktet. Det er ingen andre som har så lang erfaring fra å drive i værharde havområder som norsk olje- og gassindustri.

Kanadierne brukte norske selskaper og norsk teknologi da de skulle bygge ut Hibernia-feltet nord-vest for New Foundland. Her måtte Aker trå til for å sikre at prosjektet ble gjennomførbart. Det ble bygget ut med en isfjellsikker betongplattform.

Aker Kværner leverer betongunderstell til plattformer for utbygginger på Sakalinhalvøya i Stillehavet. Her beviser norske leverandører sin styrke. De er de eneste som er i stand til å levere på budsjett og til riktig tid. Dette er oljeplattformer som skal produsere under nær arktiske forhold, hvor Shell leder utbyggingen.



Kartlagt hver millimeter

Å legge gassrør inn til land bør heller ikke by på problemer. Ingen havområder i verden er så godt kartlagt som Barentshavet. Her har Nato og russerne lekt katt og mus med ubåter i 50 år.

Hver sten er kartlagt for å finne gjemmested for ubåter. Hver grøft er undersøkt, hvert fjell er nøyaktig tegnet inn. Får oljeselskapene tilgang til de militære kartene, bør det ikke være vanskelig å finne en trase inn til Kolahalvøya eller mot Novaja Semlja.

Arve Johnsen mener at det i første omgang blir bygget et LNG-anlegg som kan forsyne USA med de ønskede gassmengdene. Europa vil fortsatt være forsynt med gass fra norsk sokkel og det russiske fastlandet, samt fra egenproduksjon og LNG.

– Et viktig ledd i utbyggingen av en rørforbindelse er hvor aktive Norge er på sin side. Kan vi bygge ut felt som kan rettferdiggjøre at det legges rør helt opp til norske felt i Barentshavet, kan det være aktuelt å få russerne med på dette. Dermed kan russerne få tilgang til det europeiske gassmarkedet for rørgass, sier Johnsen.

Den tidligere statoilsjefen uteukker ikke at russerne kan bygge ut rørforbindelsen ned til Østersjøen og videre til Europa etter første fase av Shtokman-utbyggingen.



Fisken ingen hindring

Tradisjonelt har Barentshavet vært en tumleplass for fiskerne. Store mengder med torsk, hyse, lodde, reker og andre fiskeslag hentes ut hvert eneste år. Frykten har vært stor for at oljevirksomheten skal ødelegge for fiskeriene og fiskerne. Det gjelder både ved at oljeselskapene stenger fiskerne ute fra enkelte arealer, og for at utslipp skal skade det marine livet.

Johnsen mener at denne frykten er ubegrunnet. De fleste utbygginger på norsk sokkel er gjennomført der det er store fiskebestander. Fisket har ikke blitt skadelidende og fiskere og roughnecks har levd side om side i mer enn 30 år.

– Jeg mener det er fullt mulig å få til et nært samarbeid mellom fiskerne og oljevirksomheten, til det beste for Norge og for fiskerne, sier han.

Formannen i Norges Fiskarlag er enig med Johnsen.

– Vi ser for oss stor aktivitet i Barentshavet, både blant fiskere og oljearbeidere. Det er plass til begge. Vi ønsker oljevirksomheten velkommen, sier Reidar Nilsen. Dog sier han stopp ved utbygging i Nordland VI, utenfor Vesterålen og Senja. Dette er det største oppvekstområdet for blant annet skreien.



Tilstedeværelse er nødvendig

Det haster med å kartlegge mulighetene på norsk sokkel. Oljedirektoratet hadde derfor tidligere i høst en omfattende prosjekt som gikk på å avdekke sokkelen nord for Svalbard, og se hvordan grunnforholdene er i disse farvannene. Prosjektet gikk under navnet Oden, og foretok en rekke prøveboringer av havbunnen – helt ned til 250 meter. Det ble også foretatt en omfattende kartlegging av havbunnen slik at det er mulig å finne hvor det stuper ned i de virkelige stor havdyp. Miljøorganisasjonene protesterte mot at et slikt tokt gjennomføres.

– Slike tokt har flere formål. Et er å vise at Norge er tilstede og har virksomhet i nord, understreker Johnsen.

Han påpeker at vi hele tiden må være til stede i nordområdene.

– Det er særdeles viktig for et mulig samarbeid med russerne senere. Nærvær av teknologi og kunnskap sikrer at utbygginger på begge sider av gren s elinjene i Barentshavet blir bygget med samme miljøspesifikasjoner. Det er i både norske og russiske interesser at fiskeriene består, mener den tidligere statoilsjefen.



Ønsker avklaring om delelinjen

Johnsen tror at den pågående olje- og gassvirksomheten i Barentshavet vil fremskynde en avtale om delelinjen mellom Norge og Russland. Verken russerne eller nordmenn er tjent med en uavklart situasjon om denne. En av årsaken er at delelinjen ligger i et geologisk område hvor det er meget sannsynlig at det finnes petroleumsforekomster. Antall funn på russisk side peker i denne retning.

– De respektive lands regjeringer må bli enige. Men det er klart at oljeindustrien, hvor begge land har store interesser, kan komme til å øke presset på myndighetene for å fremforhandle en avtale, sier Johnsen.

Også de politiske myndighetene i Finnmark ønsker at spørsmålet om delelinjen snart er avgjort. Da fiskeri- og kystminister Helga Pedersen var fylkesordfører i Finnmark uttrykte hun gjennom TU et sterkt ønske om å etablere innlandføringssteder flere steder i Finnmark. Hun så for seg tre store olje- og gassanlegg: Hammerfest for Snøhvit pluss, et på Nordkinn-halvøya og et på Varanger-halvøya. Hun mener at dette betyr en ny industrifremtid for vårt nordligste fylke.

– Men det forutsetter at det finnes olje og gassforekomster utenfor kysten vår, sa hun.



USAs tørst avgjør

Som verdens største energiforbruker spiller USAs energipolitikk og forsyningssikkerhet en nøkkelrolle i utforskingen av Arktis. Ustabile forhold i Midt-Østen gjør at amerikanerne ønsker alternative land som olje og gassleverandører. Derfor har USA og Russland inngått forpliktende avtaler vedrørende leveranser av olje og gass fra Russland. Mer enn ti prosent av all olje og gassimport vil komme fra bjørnen i øst.

Dette er en av årsakene til at utbyggingen av Shtokman-feltet fremskyndes til 2010. Feltet ligger 550 kilometer fra land i et av verdens mest sårbare områder, uten at det ser ut til å stanse russerne.

– Norge må bidra med teknologi som gjør utbyggingen miljøvennlig. Derfor må vi fortsette å bygge ut de felt som er påvist på norsk sokkel i Barentshavet, mener tidligere statoilsjef Arve Johnsen.



Kort avstand til markedet

En stor fordel med olje og gassutvinning i nord er avstandene til USAs østkyst. Det er mye kortere fra Finnmark og Kola-halvøya til USA enn det er fra Midt-Østen.

– Hver femte dag vil det gå en tankbåt fra Snøhvit til USA. LNG-teknologien gjør det mulig å danne hva jeg kaller en «flytende rørledning», sier Johnsen. Han er opptatt av mulighetene i nord, og mener at norsk industri har store muligheter til å være med på å utvikle olje og gassfeltene i Barentshavet og polhavene i Arktis.

Han påpeker at utviklingen på norsk sokkel i Barentshavet er særdeles viktig for Norge som energinasjon.

– Barentshavet er nøkkelen til polhavene. Det er her verden skal hente sin energi de neste tiårene. Norge må derfor være aktive for å sikre våre interesser, sier han.



40 år uten miljøskader

En av de største utfordringene er å bevare miljøet i havområdet. Arktis er sårbart og det tar lang tid for økosystemene å rette opp skader i form av utslipp. Dette setter helt klare økologiske krav til virksomheten i Barentshavet. Fra norske myndigheters side er kravet null utslipp. Alt som skal deponeres samles i tanker som deretter pumpes over i forsyningsskip, som frakter avfall og borekaks til land. For produksjonsbrønner deponeres borekakse i egne brønner i havbunnen.

Oljevirksomheten på norsk sokkel har pågått i snart 40 år.

– Hittil er det ikke blitt påvist miljøskader på det marine liv som stammer fra olje og gassvirksomheten. Og fortsatt kan det ikke påvises skader på fisk og koraller som følge av lete og produksjonsvirksomheten på sokkelen, sier Arve Johnsen.

– Jeg er sikker på at vi utvikler teknologi og produksjonsmetoder som tar vare på det rike marine miljøet i Barentshavet, mener han.

– Vi må tenke på den enorme teknologiske utviklingen og kunnskapen om olje og gassvirksomhet som har kommet Norge til gode de siste 40 årene. Fra å være ledet av amerikanere og andre utlendinger er det nordmenn som nå er i lederposisjon for vanskelige og utfordrende felt. Det være seg på norsk sokkel, på dypvannsfelt utenfor Vest-Afrika eller i Brasil. Årsaken til at norske løsninger blir valgt er at de virker, og de virker lenge og de tilfredsstiller de strenge miljøkravene som verdens store oljeselskaper etter hvert setter til sine operasjoner. Det sikrer inntektsstrømmen i verdens mest lønnsomme industri. Denne erfaringen er det russerne ønsker å ta med seg når de skal bygge ut olje og gassfeltene i nord, mener den tidligere statoilsjefen.