Hydro-sjef Eivind Reiten og Statoil-sjef Helge Lund har fått trone helt alene på toppen i fusjonsprosessen. (Bilde: Hydro)
Helge Ryggvik, forsker ved Universitetet i Oslos senter for teknologi, innovasjon og kultur. (Bilde: Mette Møllerop / SAFE )

Slakter ukritiske politikere

Ryggvik mener det er betenkelig at den største næringspolitiske begivenheten i Norge siden opprettelsen av Statoil i 1972 foregår bak lukkede dører.

- De to selskapene har bevisst jobbet for å få gjennom fusjonen med minst mulig politisk innblanding, sier Ryggvik.

Han mener at det er oppsiktsvekkende at fusjonen ser ut til å gå gjennom uten en åpen demokratisk behandling med nøytrale offentlige utredninger og stortingsmeldinger med lange høringsfrister.

Selskapene styrer debatten

- Det er ingen reell debatt om dette er riktig for Norge. Selskapene har lykkes med å styre den offentlige debatten inn på mindre viktige ting som navn og lokalisering. Det er vanskelig å si om dette ble gjort bevisst fra starten av eller om de bare så ”en gyllen mulighet” når debatten kom.

Ryggvik tror det nye selskapet vil bli mindre interessert i å satse på norsk sokkel.

- Myndighetene vil ikke gi det nye selskapet en altfor stor andel av blokker ettersom det vil se mistenkelig ut. Men det ønsker heller ikke Statoil og Hydro. De håper i stedet å få de best mulige blokkene for å skumme fløten av godsakene som er igjen på norsk sokkel. Det er derfor aksjemarkedet og ledelsen i de to selskapene ønsker fusjonen.

Hjelper ikke leverandørene

Forskeren mener det er feil at den norske leverandørindustrien er avhenging av et stort norsk selskap for å lykkes internasjonalt.

- Leverandørene har gjort dette uten Statoils hjelp. Selskapene har tatt utgangspunkt i sine relasjoner til internasjonale oljeselskaper på norsk sokkel, og benyttet dette som et springbrett inn i internasjonale prosjekter. Statoil har spilt en minimal rolle i denne prosessen fordi selskapets internasjonale engasjement har vært relativt lite.

Han tror ikke fusjonsselskapet vil klare å komme opp blant de aller største internasjonale oljeselskapene. Men han er likevel svært kritisk til at press fra aksjemarkedene vil føre til at selskapet opptrer uetisk i den knallharde kampen om innpass i de viktigste områdene.

Advarte mot fusjon

Lenge før fusjonsplanene var offentliggjort, så tidlig som i oktober 2005, kom Ryggvik og Ole Andreas Engen, førsteamanuensiser ved Universitetet i Stavanger, ut med rapporten ”Den skjulte dagsorden”. Den tar opp spillet som har foregått for å få gjennom en fusjon mellom Statoil og Hydro.

Ryggvik og Engen slår fast at: ”Taktikken har dels gått ut på å fremstille endringene som selvfølgelige og entydig positive for Norge og dels å fremstille det som en uunngåelig tilpasning til ytre press. Således mener ledende embetsmenn i Olje- og energidepartementet, styremedlemmer og direktører i Statoil og Hydro og aksjemeklere med Statoil som ansvarsområde i DnB og First Security, at en fusjon mellom Statoil og Hydro bare er et spørsmål om å finne tidspunktet som egner seg best for å rykke fram. For å omgå politisk motstand er det dessuten om å gjøre å finne frem til et egnet ideologisk innpakkingspapir. Ulike varianter av nasjonalistisk retorikk er tydelig det vanligste virkemiddelet, både når det dreier seg om å vise til mulighetene for nasjonal selvhevdelse som ligger i at et norsk selskap skal kunne spille en hovedrolle i den internasjonale oljeverdenen og i forhold til mulige trusler utenfra hvis man ikke foretar nødvendige endinger.”

Skjult propaganda

Rapporten ”Den skjulte dagsorden” spekulerer i om selskapene over lang tid bevisst har skapt et inntrykk av at fusjonen er nødvendig:

”I presseoppslag om ulike satsinger i utlandet har begge selskaper vært nøye med å skape et inntrykk av at de går i veien for hverandre. Det eksisterte en periode en stilltiende avtale om at de norske selskapene ikke skal konkurrere mot hverandre internasjonalt. Både i forbindelse med Statoils nye engasjement i Qatar, Iran og Libya, er det blitt lagt stor vekt på at de to selskapene konkurrerer med hverandre. Det samme har gjentatte ganger vært nevnt i forbindelse med den intense satsingen for å sikre norsk deltagelse i Stokmannfeltet i Barentshavet. I andre utspill fra analytikere med innsidekunnskap er det blitt hevdet at selskapene helst vil klare seg på egen hånd og heller ser seg om etter internasjonale partnere. Man kan tolke slike utspill som skremselspropaganda. Mange norske politikere vil med god grunn frykte at kontrollen over Norges to største selskaper forsvinner ut av landet.”