Hanne K. Sjølie er stipendiat i skogøkonomi, Universitetet for miljø- og biovitenskap.
Birger Solberg er professor i skogøkonomi, Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Skogsvirke som brensel reduserer CO2- problemet

  • forum

Hans Goksøyr (HG) påstår på kronikkplass i TU 2707 at bruk av trevirke til bioenergi øker CO 2-problemet, og argumenterer for at skog heller bør brukes som karbondeponi. Innlegget hans gir et så feilaktig bilde at vi ser det nødvendig å imøtegå hans argumentasjon.

Prinsipielt kan skog og treprodukter påvirke CO 2-konsentrasjonen i atmosfæren på tre måter: Via fotosyntesen bindes CO 2 i biomasse, humus og jordbunn. Bindingen i biomassen vil etter en tid nå sitt maksimum, før skogen går mot en likevekt, der tilveksten tilsvarer naturlig avgang, og CO 2-opptaket blir tilnærmet lik utslippet.Tidspunktet for når likevekten nås og bindingens størrelse kan påvirkes av skogskjøtselen. For det andre gir avvirkning av skog råstoff for produkter som substituerer produkter med høyere klimagassutslipp fra fossile brensler i produksjonen og over livsløpet. Denne substitusjonen kan skje direkte ved at bioenergi erstatter fossilt brensel, og indirekte ved at trematerialer (for eksempel trelast) erstatter energiintensive materialer som stål, aluminium og betong. Når trematerialene er utrangerte, kan de brennes og dermed substituere fossilt brensel to ganger i livsløpet. Den nye skogen som kommer opp på det avvirkete arealet, vil binde CO 2. For det tredje vil en sannsynligvis i nær framtid kunne benytte flis i store kull- eller gasskraftverk med CO 2-fangst, og skog og skogbruk vil da kunne redusere konsentrasjonen av atmosfærisk CO 2 permanent.

Hvor er det så HG argumenterer feil? For det første ser han bort fra at tre er en fornybar ressurs og at det kommer ny skog opp på avvirkete arealer. Han tar heller ikke hensyn til at skogens årlige tilvekst er raskest de første tiår, for deretter å avta. Maksimal CO 2-binding i skog oppnås idet skogen avvirkes når årlig tilvekst er lik middeltilveksten (= stående volum/alder). Høyt rentekrav framskynder optimalt hogsttidspunkt, mens en høy pris på CO 2 tatt opp i skog forskyver den. For det tredje overser HG at karbon bindes i jord også der det drives aktivt skogbruk. Han tar heller ikke hensyn til at avvirket skog gir produkter som erstatter produkter med store klimagassutslipp fra fossile brensler. Denne effekten er betydelig, og forsterkes ytterligere av den femte årsaken til at HG konkluderer feil: Sagtømmeret, som blir til trelast, er den desidert mest verdifulle delen av tømmerstokken, mens bioenergi i hovedsak er et biprodukt. Sagtømmerprisen påvirker avvirkningen langt mer enn bioenergiprisen, og økte energipriser vil først og fremst medføre at mer bioenergi produseres på bekostning av papir og sponplater og at mer hogstavfall kan tas ut med overskudd. Ved bruk av skog som karbondeponi vil det reduserte sagtømmerkvantumet representere en meget høy samfunnsøkonomisk kostnad.

Hovedpoenget er at skog og skogbruk gir en sammenkoblet produksjon over tid og at bundet karbon i biomasse, jord og treprodukter har stor betydning for karbonregnskapet. En skog i balanse har like mye opptak som utslipp av CO 2, uansett om skogen står urørt eller om det hogges tilsvarende tilveksten. Men hogger vi, kan trevirket erstatte utslippsintensive produkter.

Forvaltning av skog og binding/utslipp av CO 2 bør være økonomisk gjennomtenkt, og CO 2-opptak i skog bør derfor verdsettes. Men en verdi på CO 2-opptak betyr ikke at vi bør slutte å hogge – bare at vi i forvaltning av skogen skal ta hensyn til også denne verdien. Karbondynamikk i skog og treprodukter er komplekse, dynamiske prosesser med lang tidshorisont. Vi arbeider med å utvikle analysemodeller for å kunne si mer om hva som er optimal skogbehandling når hele karbondynamikken inkluderes. Og her har HG et godt poeng som vi er enige i: Skogressursene bør brukes der de gir størst nytte, og de aktuelle bruksområdene bør hele tiden vurderes opp mot beste alternative utnyttelse.