Skjebnetid for smeltverkene

  • Samfunn

Erfarne smelteverkseksperter er opprørt over myndighetenes behandling av norsk kraftforedlende industri. Kompetansen forsvinner og mange verk foreldes.

De mener alternativene er enten å selge ut store deler av denne prestisjetunge industrigrenen mens det ennå er mulig å få noe igjen for den, eller å investere i fornyelse og modernisering.

- Uten langsiktige og forutsigbare rammebetingelser skremmer vi bort investorene, sier direktør Per Terje Vold i Prosessindustriens landsforening (PIL).

Han viser til at ti-tolv milliarder kroner står klar til investering i aluminium, nedstrøms olje og gass samt farmasøytisk/biokjemisk industri. Men norske og utenlandske investorer nøler. De stoler ikke på at industrien får forutsigbare betingelser.

Industrien ønsker eksempelvis et robust og langsiktig system for elavgift som tilfredsstiller EUs retningslinjer for statsstøtte for miljøformål. Dette blir en viktig avklaring mot ESA.





- Senioringeniørene har grunn til å bekymre seg. Signalene er urovekkende, sier Bjørn Bjørkmo, administrerende direktør i Mo Industripark AS og styreleder i NHO, Nordland.

- Myndighetene må vise at de vil ha industrien! En arbeidsplass i smelteverksindustrien gir normalt fire-fem ekstra arbeidsplasser lokalt. Nå avgir industrien arbeidskraft, og Norge blir en olje- og el-nasjon.

Leder Olav Støylen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund ble skikkelig vred da finansminister Per-Kristian Foss antydet at regjeringen vil pålegge den kraftforedlende industrien el-avgift på linje med annen industri.

- Dette er et signal om å la være å investere i denne type industri i Norge.

I senere møter med Prosessindustriens Landsforening (PIL) understreket finansministeren at det likevel ikke er planer om å innføre el-avgift for dem som i dag er fritatt. Men rammevilkårene for norsk industripolitikk kan skifte raskt. Støylen frykter at regjeringen plutselig kan gå inn for å legge ned slike bedrifter for å redde kraftbalansen.

- Uten internasjonal kvotehandel som fungerer, er innføring av kvoter å betrakte som en ny avgift, uttaler PIL-direktør Stein Lier-Hansen i en pressemelding.

Daglig leder>Erik Brand Olimb i Senior Ekspert Gruppen i NIF understreker at alle industrigrupper må stelle seg slik at før en bedrift dør på rot, må kompetanse og gjenværende kapital settes inn i allianse med utenlandske bedrifter.

Denne balansegangen er politisk sett nesten umulig, men nødvendig. Nesten halvparten av teknologibedriftene i landet planlegger nå slike allianser for ikke å bli feid av banen.

- Vanvittig

- Norske myndigheter er i ferd med å innføre tvungen kvoteplikt for norsk prosessindustri, unntatt for treforedlingsindustrien, som allerede betaler CO 2-avgift. Dette rammer en industri som allerede har redusert utslippene med hele 23 prosent.

Miljøvernminister Børge Brende sier i sin melding til Stortinget at prosessindustrien skal redusere sine utslipp med 20 prosent fra 1990 til 2005, og at denne industrien bare har kuttet ca 10 prosent. Dette er feil, sier Vold.

- Det er ikke lett å se hva som ødelegger smelteverksindustrien mest - el-avgift eller et ensidig kvotesystem for Norge fra 2005, tre år før konkurrentene. PIL har beregnet kostnaden per arbeidsplass for en del bedrifter ved å redusere utslippene til 80 prosent, med en kvotepris på 200 kroner pr tonn CO 2, og den blir slik: Norcem Kjøpsvik kr 666.000, Finnfjord Smelteverk kr 452.000, Rena Metall kr 307.000, Elkem Meraker kr 116.000, Elkem Salten kr 108.000, mens Holla Metall, Lilleby Metall og Elkem Thamshavn ligger mellom 71.000 og 57.000 kroner pr arbeidsplass. Dette er et helt umulig tap av konkurranseevne. Alle må skjønne at dette er vanvittig, sier Vold oppgitt.

Kompetanseknagger

PIL har dokumentert at kommuner med tung, kraftforedlende industri også har de tetteste kompetanseområdene. Ikke bare betyr det prosessfaglig ekspertise, men også ingeniører, sivilingeniører og dr. ingeniører. Da ser vi bort fra NTNU-området og høyskolesentrene.

- Prosessindustrien er solide knagger i et kompetansekart. Dette betyr at kompetansen befinner seg i distriktene. Hvordan kan politikerne dra glemselens slør over dette? spør Vold.

Stor variasjon

Bildet er ikke like dystert for alle industritypene. Aluminiumindustrien har oppnådd gode miljøresultater med en frivillig avtale. Per produsert enhet aluminium er utslippene halvert.

- Denne industrien ligger godt an og har investert store summer i oppgradering og utvidelse; eksempelvis Hydro på Sunndalsøra med over seks milliarder kroner og Elkem i Mosjøen med 1,8 milliarder. Når Hydro investerer så mye i tillegg til at konsernet kjøper seg opp i Tyskland, viser det at de våget å stole på rammevilkårene. De er da også tredje største al-produsent i verden, sier Vold.

Magnesiumproduksjonen har imidlertid Hydro bestemt seg for å flytte til Canada. Den blir ulønnsomt i Norge.

PIL-direktøren sier bildet er dystert innen ferrometall: - Markedet er tøft med økende konkurranse, særlig utenfor OECDs område. Ferrolegeringsindustrien i Norge er meget stor og kundene er utenlandske stålverk. Prosessindustrien ber normalt om samme rammevilkår som OECD. Men mange land er ikke berørt av lovverket verken i EU, OECD - eller av Kyotomekanismene! Vi har India, Kina og en rekke uland der det fyres med kull, også brunkull. Og mer vil komme.

Rammer ulikt

PILs klare holdning er: Frem til 2008, når det internasjonale kvotehandelsystemet er oppegående med Kyotoprotokollens alle mekanismer innebygd, må ingen særvedtak dynges på prosessindustriens skjøre skuldre. Vold er ubøyelig på at norske myndigheter i nasjonalbudsjettet for 2003 må legge føringer for hvordan det fremtidige elavgiftssystemet skal innrettes.

- De årene vi er inne i nå, er helt avgjørende for Norges konkurranseutsatte industri. Vi har mange nedleggelser - midlertidige og delvise nedstengninger, eksempelvis reduksjon i antall ovner. Resultatet av denne omstillingen er færre sysselsatte. Over flere år har industrisysselsettingen gått ned, og utviklingen aksellererer samtidig med at industrien nedbygges stadig mer. Det kan dokumenteres for 2001, og det er åpenbart situasjonen også for i år.

Vold spør: - Hvordan får vi dempet denne utviklingen?

- Dersom regjeringen og Stortinget virkelig mener det signalene antyder, kunne de heller si i klartekst at de egentlig ønsker at store deler av denne industrien legges ned! De kan knekke smelteverkene ved å etablere tunge særordninger, sier han. Men produktene vil likevel bli etterspurt. Konsekvensen blir derfor etablering av en mer forurensende kraftforedlende industri i utlandet - og langt større skadelige utslipp totalt sett.