Sjefen gikk fra borde

Å snakke med Rolf Sæther minner litt om et bukkeritt: Det går litt hit og litt dit, litt opp og litt ned, for denne sjøverts diplomat i skinnstol er også kreativ: - Tenk på hva norsk skipsfart egentlig er - for vi snakker om 1500 skip hvorav den absolutte majoritet aldri besøker en norsk havn! Og vi snakker om en næring som i hele sitt vesen er nettopp internasjonal, samtidig som den er underlagt diverse nasjonale regler. For ikke å snakke om all slags tildels underlig konkurranse ute i den store verden. Det er da ikke rart at vi driver litt lobbyvirksomhet for å få Stortinget til å skjønne hvor sært det er, er det?

Glad for NIS

Det er i dette øyeblikk vi spør hva han er mest stolt av og hva han gjerne skulle ha gjort annerledes.

- Ser du bakover går du på grunn, svarer juristen i skinnstolen. Men bortsett fra det er han kanskje mest glad for at NIS (Norsk Internasjonalt Skipsregister) ble opprettet, for å dempe utflagging til Liberia, Bahamas og andre med romslig regelver, og at det ble så vellykket.

Minst glad er han for at den skipsfartsmeldingen som Grethe Knudsen la frem for Stortinget for en håndfull år siden, nå ligger møllspist i skuffene. Vi må aldri la de styrende og stellende glemme at skipsfarten og hele den maritime sektor er ryggraden i dette landet, brummer han.

Først var Norge en stor sjømakt til midten av 1200-tallet, som kom firehundreårsnatten under danskene, så ble det så mye bråk i Europa at norske skipseiere tjente penger på å frakte ting mellom de krigførende. Men først hadde vi - som i mellomtiden hadde glemt hva en båt var - gått i lære hos de seilende hollendere.

Pass på klyngen!

Bevares. Han kunne sikkert holde på slik en hel kveld. Hva mener han er ugjort, da?

Da gjentar han at den maritime klynge er et av landets mest komplette og solide næringsmiljø, med voldsom internasjonal erfaring og tyngde - dette må ikke skusles bort via kortsiktig korridorpolitikk.

Vi innser at han sikkert har tenkt å gå igjen etter seg, han virker ikke ferdig i det hele tatt. Han havner nok i et konsulentkontor et sted, i et rom som kanskje har litt fattigere utsikt men der innsikt er vel så viktig. Og det er flott, for intet land har råd til å kaste over bord folk med slik faglig tyngde. Selv om de er sekstifem somre unge. Det som er bekymringsfullt, er om han virkelig får så god tid som han og familien har trodd, til de elskede fotturene i fjellet.