Siste skoledag

  • Arbeidsliv

"Du burde grue deg." Det sa alle klassekameratene mine. "Sprøytespissen er kjempetjukk. Du kan kjenne at de spiser deg opp innenfra. Og det som skjer etterpå, det er så ille at..." Så fniste de og utvekslet hemmelighetsfulle blikk.

Likevel var jeg rolig da det ble min tur til å stå foran skolelegens kontor. Det var bare såvidt jeg kjente en sommerfugl lee på seg i magen da jeg trykket ned dørklinken.

Nanoteknikeren bak skrivebordet så opp og smilte tillitvekkende. "Der er du, ja. Nervøs?"

Jeg ristet på hodet. Han gjorde en håndbevegelse mot benken i hjørnet. "Legg deg nedpå, vær så snill."

Det imiterte skinnet på benken kjentes klamt gjennom den tynne skjorta mi. Jeg knyttet nevene hardt, kjente litt svette i håndflatene.

Teknikeren trillet et metallbord bort til meg. "Jeg vet du har sett informasjonsvideoen, men jeg kommer til å forklare hva jeg gjør underveis. OK?"

Jeg nikket.

Han smilte. "Så du er den sterke, tause typen." Han løftet opp sprøyten og holdt den foran seg. "Det slutter aldri å forundre meg at det er plass til tusenvis av maskiner inni denne."

Han fulgte blikket mitt. "Den ser vel ikke så ille ut? Du får huske på at du aldri skal ta en sprøyte igjen."

Jeg rakk knapt å spenne meg før nålen gled inn. Øyeblikket etter klasket han et plaster på såret. "Der! Nå går det en halvtimes tid før de begynner å feste seg. I mellomtiden skal vi montere senderen."

Jeg lå blikkstille mens jeg konsentrerte meg om å kjenne etter. Jeg så for meg nanoboter med propellhaler skubbe seg forbi myke blodlegemer på vei mot hjernen, hvor de bittesmå robotklørne deres ville strekke seg ut mot nevronene og koble seg til. Jeg innbilte meg at det ville kile, selv om jeg visste bedre. Hjernen er et organ uten smertereseptorer, hadde filmen sagt. Det er ikke fysisk mulig å merke prosessen.

Teknikeren presset en kald bedøvelsesplate mot et punkt bak øret mitt. "Hadde du en fin fest?"

"Mmm," sa jeg og ventet på snittet i huden. Skoleavslutningsfesten hadde vært bra, bortsett fra pappas lange og pinlige tale. Han elsket å bruke store ord, og talen hans hadde handlet om overgangsriter, om afrikanske stammer som ikke regnet gutter som voksne før de hadde drept en løve. Jeg følte meg ikke mye til løvedreper der jeg lå.

"Spør du meg, er dette større enn fødselsdag og jul og påske til sammen," sa teknikeren. "Når du er ferdig her, skal du aldri på skolen igjen. Alt du trenger å vite kommer susende rett inn i hodet ditt gjennom denne lille senderen - svisj!"

Han humret mens han fiklet med noe bak øret mitt. "Nå har jeg limt igjen snittet, så er det bare å vente på antennetrådene." Han vrengte av seg gummihanskene. "Du kan godt sette deg opp, forresten."

Litt ør svingte jeg beina ut over kanten på benken. Jeg lot fingrene gli forsiktig over klumpen under huden. Fra den var tusenvis av nanotråder i ferd med å bore seg gjennom skallebeinet og inn til hjernen, blindt og møysommelig som meitemark i feit moldjord.

Jeg visste at trådene var bindeleddet mellom nanobotene og senderen, at det var de som gjorde det mulig å sende data direkte til hjernecellene. Likevel ble jeg kvalm av å tenke på dem. Jeg så på teknikeren, som plystret en skingrende falsk melodi mens han stirret ut av vinduet.

"Okei," sa han etter etter en evighet av nanosekunder. "På tide å teste hjernemodemet." Han rakte meg en flat eske. "En advarsel før du skrur det på. Mange syns det er ubehagelig til å begynne med. Det hjelper å lukke øynene og samle tankene om én ting. Havet eller sjokoladekake, for eksempel."

Jeg nølte et øyeblikk og knep øynene igjen før jeg trykket på den store knappen på esken.

Det gikk akkurat så lang tid at jeg begynte å lure på om noe var galt. Så var det som om en kjølig bris begynte å blåse inne i hodet mitt. Jeg kjente brisen presse på mot innsiden av hodeskallen, som med ett føltes tynn som et eggeskall. Et kraftig vindkast fikk hodeskallet til å splintres, og hjernen lå blottlagt og naken for verden.

Men ikke alene. Med øynene igjen kunne jeg sanse noe annet. Rett ved meg svevde et skimrende, uregelmessig lysfelt. Feltet forandret form, strakte en glitrende tentakkel mot meg. Idet den nådde frem ble vi til én bevissthet, teknikeren og jeg.

Så det er slik det er, tenkte jeg.

Svaret kom innenfra og utenfra på samme tid. Ja, slik er det. Velkommen til oss.

Oss, ja. Selvfølgelig var vi ikke bare to. Nå la jeg merke til nettverket av tråder som forbandt teknikerens felt med andre felter. Og gjennom trådene hørtes bruset av datastrømmen, kakofonien av tanker og minner og bilder og følelser som fløy fra hjerne til hjerne. Alt dette som nå var mitt.

Jeg følte et behov for avstand. Det var ikke nødvendig å ytre tanken tydelig. Selvsagt. Det er helt normalt. Tentakkelen trakk seg tilbake, og forbindelsen ble brutt.

Jeg begynte å stige, og lysfeltene ble mindre og flere jo høyere jeg kom. De dannet en flimrende matrise av lys, ikke ulikt en storby sett fra et fly om natten.

Men det var noe som ikke stemte, og det gikk en stund før jeg skjønte hva det var. Det endeløse landskapet under meg hadde ingen horisont.