EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen Zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen Zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen Zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen Zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen Zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding utenfor Berlaymont-bygningen. (Bilde: Espen Zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen Zachariassen)
EU-kommissær Viviane Reding. (Bilde: Espen Zachariassen)

– Siste advarsel til grådige mobilselskaper

  • nettarkiv

Viviane Reding

EU-kommissær, Generaldirektoratet for Informasjonssamfunnet og media

Alder: 57

Bosted: Brussel

Sivilstand: Skilt

Utdanning: Doktorgrad i sosiologi, Sorbonne, Paris

Yrkeskarriere: Politisk journalist, Luxemburger Wort (1978-1999) 1986-1998: President, Luxembourg Journalistlag

Politisk karriere: Parlamentspolitiker i Luxembourg, Kristelig-sosiale folkeparti (1979 – 1989), bystyremedlem i hjembyen Esch-sur-Alzette (1981 – 1999), medlem av Europaparlamentet (1989 – 1999), EU-kommissær for utdanning og kultur (1999 – 2004), EU-kommissær for informasjonssamfunnet (2004 –).

Viviane Reding har en sterk trang til å smile straks det dukker opp et kamera. Hun møter ti minutter før avtalt tid i inngangspartiet til Europakommisjonens hovedkvarter i Berlaymont-bygningen i Brussel. Du vet, det firearmede bygget som ble renovert over flere år etter omfattende funn av helsefarlig asbest.





Grensebrudd

57-åringen er EUs IT-minister og kobler teknologi med menneskenes behov. Og hun bryter ned de digitale grensene.

Et eksempel er innføring av ett felles nødnummer 112 for hele Europa. Langt tøffere politisk kamp måtte til da hun erklærte krig mot mobilselskapenes høye samtaleavgifter på bruk av mobiltelefon utenfor eget land. Det spyttes store summer i høyteknologiske felles forskningsprosjekter om helsetjenester og utdanning.

Og Reding har tatt initiativ til å finne ut hva som skal til for å lokke jenter til å satse på en teknologisk yrkesvei.





Sliten

Hun oppfattes gjerne som den kommissæren som får gjennomført konkrete saker som bidrar til fri flyt mellom medlemslandenes grenser.

Nå har hun et tydelig slitent og frustrert drag over ansiktet.

– Tøff dag?

– Ja, det er mye som ikke har gått som planlagt, innrømmer sjefen for Informasjonssamfunnet og media, som hennes generaldirektorat kalles. Men i det samme blitslampen settes i arbeid, ifører hun seg et bredt smil og et par engasjerte øyne.





Spilleregler

Etter sikkerhetskontroll og heistur, slapper hun mer av på eget kontor preget av tunge møbler og romslige planter i sterke grønne farger.

Her leder hun det europeiske fellesskap sammen med de andre medlemmene i Kommisjonen, og ifølge spillereglene skal det foregå uavhengig av nasjonale regjeringer.

Kommisjonen står for den daglige driften av EU, gjennomfører politikk og programmer som er vedtatt i Parlamentet og Ministerrådet og kontrollerer bruken av budsjettet. I denne settingen legger hun fra seg bestillingssmilet, i alle fall for det meste, og engasjerer seg i spørsmålene fra Teknisk Ukeblad.

– Hvordan havnet du i politikken?

– Vel, jeg ville forandre verden og var ung nok til å tro at gjennom politikken var det mulig. Etter universitetsutdannelsen havnet jeg rett i valgkampen. Navnet mitt var kjent etter en aktiv periode som politisk journalist i studiedagene, så folk stemte på meg. Senere fant jeg ut at det ikke var så enkelt å endre verden gjennom politikken...

– Men nå, som kommissær, er mulighetene bedre enn som lokal- eller rikspolitiker. Her kan jeg faktisk endre verden. Å starte lokalt har lært meg sentrale ting om de ulike nivåene i politikken. På lokalplanet gjelder det å få satt vedtak ut i praksis, mens parlamentet dreier seg mer om lovgivning og teori. Bystyrearbeidet hjemme i Esch-sur-Alzette handlet mye om praktiske vedtak og behov. Som kommissær har jeg dermed lært at politikk ikke bare handler om å tenke på, men også å iverksette!

– Hva er tiltrekkende med det europeiske systemet – eller er det bare håpløst og noe du forsøker å forandre?

– Å nei, nei, hvis jeg syntes det var håpløst, hadde jeg ikke holdt ut i ni år som kommissær. Det hadde vært å sløse bort tiden. Det som tilrekker meg er at både store og små medlemsland har innflytelse. Og et lite land som Luxembourg er blitt stort på grunn av medlemskapet. Vi er jo med på å forme verdenspolitikken. Alene hadde vi luxemburgere blitt slukt. Vi hadde ikke vært noe som helst, men nå er vi partnere med 500 millioner innbyggere på det europeiske kontinentet.

– Norges nei til EU skyldes blant annet frykt for å miste suverenitet og bli slukt av de store. Hvilken utvikling ser du for et selvstendig Norge i unionen?

– Medlemskap er jo frivillig, og du må si fra deg noen av de selvstendige valgene du kan ta når du står utenfor. Men for å sammenlikne med Luxembourg, opplever jeg at vi har vokst samtidig som vi har beholdt vår egenart. Vårt motto er ”Vi forblir den vi er”, og for oss har unionen vist seg å være en garanti for små land til å beholde sin uavhengighet.

Kommissærene er forpliktet til å ivareta EUs interesser og ikke la seg påvirke av nasjonale regjeringer.

– I hvilken grad opplever du interessekonflikter?

– Overhodet ikke. Jeg er en europeer, og da må du ta både nasjonale og europeiske hensyn. Du vet disse russiske dukkene, som er stablet inni hverandre... Jeg er en stolt luxemburger, mens like mye en europeer – det ene utelukker ikke det andre.

Og jeg tror på at du må ha solide nasjonale eller lokale røtter for å være ekte europeer. Mine er et produkt av industrisamfunnet i den sørlige delen av Luxembourg. Her driver ikke folk med diplomatiske og teoretiske tiltak, men sørger for å få ting gjort!

I Norge har IT-minister Heidi Grande Røys beskjedne ressurser i form av budsjetter og lover.

– Hvor godt utstyrt er din verktøykasse i forhold til den jobben du skal gjøre med å utvikle samfunnet ved hjelp av ny teknologi og digitale verktøy?

– Jeg har alle tenkelige verktøy til disposisjon. Det sørget kommisjonens president for da jeg fikk dette politiske setet. Nettopp derfor er jeg i stand til å få ting gjort. Bare se på forskningen. Jeg har ansvaret for de teknologiske forskningsprogrammene, og det utgjør en tredel av det samlede europeiske forskningsbudsjettet.

– Og hvem er det som driver dette arbeidet fremover – du eller de teknologiske bransjene?

– Den eneste måten å overleve på er å være en sterk leder. Jeg må sørge for at det er mine folk som leder denne prosessen og at vi ikke blir ledet. I en globalisert verden med mange sterke interesser er vi også nødt til å spille på lag med partene og skape et samspill mellom de sterke kreftene – så det er et sammensatt bilde.

– Er du overbevist om at dette samarbeidet gir resultater og at bedrifter og utdanningsinstitusjoner som deltar i forskningsprosjektene ikke bare tiltrekkes av tilgangen på store penger?

– Prosjektene er jo såkalt offentlig-privat samarbeid, der halvparten av pengene kommer fra industrien selv. Tror du private selskaper vil legge slike penger i potten bare for å vise seg frem? Nei, det gjør de fordi de ser effektivt system for å finansiere og drive forskning i den kostbare fasen før en løsning eller et produkt kommer på markedet. Selv for store selskaper kan denne prekommersielle fasen by på kostnader som er for store å bære alene.

– Hvordan ser EU-samfunnet ut om 25 år med ditt ønsketempo i IT-utviklingen?

– Jeg kan ikke spå fem eller ti år frem i tid, langt mindre et kvart århundre. Men trolig vil alle mennesker være koblet på nettet hele tiden over alt. Vi kommer ikke til å ha behov for konkret datautstyr for å være på nett. Vi er online gjennom huden, med tankekraft eller gjennom sensorer i klærne vi har på oss. Mens mange fremdeles venter utålmodig på å komme på nett, tror jeg den store luksusen i fremtiden vil være muligheten til å være offline for en stund...

– Hva med personvernet når alt og alle er tilgjengelig på nettet?

– Her er jeg virkelig bekymret. Tidligere kunne vi tilpasse oss utviklingen i et roligere tempo, men nå sliter vi med å regulere ny teknologi basert på regler laget i den gamle verden. Vi befinner oss i et paradigmeskifte, som tvinger oss til å endre hvordan vi organiserer og beskytter samfunnet vårt. Derfor er personvernet et grunnleggende spørsmål vi bruker mye tid på å diskutere.





Datakrig

Denne sommeren starter Viviane Reding sitt andre felttog mot mobilselskapene. Forrige gang tvang hun dem til å tilpasse seg eurotariffen på såkalt voice roaming. Samtaleavgiften for bruk av mobil i utlandet ble senket med 60 prosent. Taktikken var enkel: Selskaper som ikke fulgte eurotariffen ble hengt ut på en egen nettside. Svartelistingen førte til at alle selskaper ga etter for presset. Nå står avgiftene på bruk av sms og datalinjer over mobiltelefonen utenlands for tur. I dag er disse avgiftene uforutsigbare og høye. Hvis du ser en halvtimes nyhetssending på internett på egen pc med mobil nettilkobling i utlandet, kan det koste deg opp mot to tusen kroner.

– Hva er taktikken denne gang?

– Operatørene har fått frist til 1. juli med tilpasse seg eurotariff på data roaming. Jeg er ikke en ”ovenfra-og-ned-person”, men prøver som en luxemburger å finne løsninger i fellesskap. Derfor får de en sjanse til å gjennomføre dette på egen hånd. Midt i juli lanserer vi en nettside for å se om det gir operatørene det presset de trenger til å senke avgiftene. Hvis ikke det fungerer, må jeg blande meg inn med reguleringer. hensikten er jo at EU-borgerne skal kunne bevege seg fritt. Vi vil ikke straffe innbyggerne våre når de krysser en landegrense, men de bør føle seg hjemme i nabolandene.

– Og hvis bransjen stritter imot?

– Da må jeg regulere avgiftene. Og det vet de vil skje. Både Parlamentet og Ministerrådet vil følge meg i denne saken. Så, dette er siste advarsel.

– La oss avslutte med et eksperiment: Hvis vi nå skrur klokka til etter arbeidstid – hva gjør du da?

– Jeg gjør ingen ting. Jeg er vanligvis i aktivitet hele tiden, så for meg er den største nytelsen å lese en bok, drikke et glass rødvin, slappe av, høre på klassisk musikk og betrakte et vakkert landskap – og helst ikke røre meg!

– Hva med vennekrets eller trening?

– Ja, venner er veldig viktig. Jeg har hatt de samme vennene i mange tiår, og vi treffes ikke ofte. Da tilbereder jeg gjerne et måltid, enten det er venner på besøk eller om sønnene mine kommer innom. Åpne en god flaske, diskutere og le en masse – det er flott!

– Og diskuterer dere annet enn europeiske problemstillinger?

– Vi diskuterer veldig sjelden europeiske spørsmål...