Mer alvorlig er potensialet for usunne rolleblandinger og korrupsjon i forbindelse med behandlingen av budsjettsaker, offentlige anskaffelser/anbud, konkurranseutsetting, konsesjoner, lån, reguleringer og privatiseringsprosjekter.
Med økt gjensidig avhengighet mellom offentlig og privat sektor øker mulighetene for at offentlig ansattes private interesser og forbindelser påvirker offentlige beslutninger. Det har dreid seg om kommunale og statlige ledere, om lokalpolitikere, om toppledere og styremedlemmer i næringslivet og så videre.
Det finns åpenbart en stor risiko for blindhet i de høyere sfærene av lederskapet som gjør at eliten lar seg korrumpere.
Ingeniører er ofte tekniske sjefer i stat og kommune med nøkkelroller i omfattende prosjekter, eksempelvis når det gjelder store utbyggingssaker. Hva bør ingeniører se opp for når det gjelder risiko for korrupsjon og bestikkelser på jobb?
Faren for utilbørlig og uønsket påvirkning er stor i forbindelse med anbud og avgjørelser om tillatelser og dispensasjoner, og ved avgjørelser av stor betydning for den enkelte borger. Teknisk fag- og sakkunnskap veier tungt, derfor finnes det alltid en interesse for å søke å påvirke de personer som besitter slik kunnskap.
For å motvirke korrupsjon er det viktig å ha bevissthet om at man sitter i en posisjon der man kan bli påvirket. Det forutsetter en levende diskusjon om hvor grensene går. Det rekker ikke med prat om sunn fornuft ettersom det ikke er innlysende hvor grensene går. Folk har ulike oppfatninger.
Myndighetene må se det som en vedvarende oppgave å kartlegge og analysere ”risikosoner”: sirkle inn de mulige typer av korrupsjon som kan forekomme og se hvor i samfunnet man finner de viktigste risikosonene, soner der korrupsjon kan blomstre.
Korrupsjonsnivået i Norge er antakelig høyere enn forventet, selv om det er relativt lavt om vi sammenlikner med andre land. En borger trenger ikke bestikke seg til rettigheter. Men vi er ikke fritatt ansvaret for å bekjempe den korrupsjonen som er! Det er alvorlig nok at det forekommer korrupsjon i liten skala.
Etter noen års arbeid med spørsmålet gjennom Transparency International, står det klart for meg at vi er for blåøyde i troen på den norske hederligheten. Uten bedre kontrollsystemer vil de tilfeller som kommer for en dag, kun utgjøre toppen av isfjellet. Hva gjelder offentlig sektor, tyder sakene omtalt i media på at det er flere offentlig ansatte (tjenestemenn) som har vært involvert i korrupsjon enn politikere. Men det kan jo enkelt forklares med at det er langt flere offentlig ansatte enn det er politikere.
Utviklingen det siste tiåret har gått i retning av desentralisering av beslutningsmyndighet i offentlig sektor. Det delegeres mer ansvar til tjenestemannsnivået, det er gitt friere skjønn til å ta beslutninger. Det gjør samtidig ansvaret mindre tydelig. Man har ikke tenkt nok på at med økt desentralisering og delegasjon må man også forandre kontrollen med myndighetsutøvelsen.
Vi har et relativt godt utgangspunkt, men vi må innse at endrete styringsformer i den politiske kjeden krever kontroll. Holdninger og åpenhet er avgjørende. Historisk har det vært en lang tradisjon i Norden for kollektiv fordømmelse av at noen skor seg på andres bekostning. Spørreundersøkelser av holdninger i befolkningen viser imidlertid stadig mer ”globaliserte” holdninger, en tendens til å riste på skuldrene av svindel, fusk og bestikkelser. En større aksept for ”å prøve seg”. Stadig flere ungdommer kan tenke seg å arbeide svart.
Det må advares mot økt aksept av fusk og svindel. Korrupsjon er blitt et spørsmål som er kommet høyt på den politiske dagsorden. Og der må det bli.
