Aksjonærene kan ha grunn til å føle seg snytt, for det er åpenbart at Kværners regnskaper har skjult de store problemene som selskapet befinner seg i. Dette er sannsynligvis årsaken til at det heller ikke har lyktes avtroppende sjef Kjell Almskog å selge unna de deler av Kværner han mente måtte ut av selskapet.
Det er vel kjent at selskapet en stund underpriset kontrakter for å sikre seg oppdrag. Dette tappet Kværner for midler og renommé. Derfor er det heller ikke stor vilje til å gå inn å redde selskapet fra kundenes side.
Kværners vei mot stupet startet da ledelsen kjøpte opp det falleferdige Trafalgar House. Et uoversiktlig engelsk konglomerat av selskaper med virksomheter og finansielle forpliktelser verden over.
Kværner tjente på det tidspunkt milliarder på sin skipsbygging, men dette skyldes i alt vesentlig omstillingstilskudd fra tyske myndigheter. Da subsidiene forsvant, tømtes kassen raskere enn det aksjonærene satte pris på. ABBs Kjell Almskog ble hentet inn for å rydde opp, men han mislyktes. ABB-systemets substans og store finansielle ressurser og handlefrihet har vært fullstendig fraværende i Kværner.
Derfor er det underlig at styret fortsatt velger å holde Aker Maritime utenfor.
Industrielt ville dett vært en meget god fusjon, og Røkke har klart å snu bedrifter tidligere. Prestisje hos aksjonærene og i Kværner-ledelsen ser ut til å føre selskapet ut i russisk eie.
At vi etter 30 år med offshorevirksomhet sitter igjen med bare ett større norskeid offshore engineeringselskap, er en tragedie. Dette kan være et resultat av at vi ikke har tilstrekkelig privat kapital i landet. Vi selger sjela vår til fordel for penger i statens oljefond.
