Utseende og virkemåte på kinesernes romfartøy Shenzhuo 5 minner om Sojus.
Det er ingen tilfeldighet. Kina valgte tidlig Russlands Sojus som forbilde, og forsøkte en gang å kjøpe et komplett romfartøy.
Prisen, 10 millioner dollar, var imidlertid i høyeste laget, så kineserne måtte nøye seg med en forenklet versjon. Resultatet ble at Kina selv utviklet flere deler og systemer.
Det bortimot ni meter lange romfartøyet med en masse på nesten åtte tonn, består av en tilbakevendingsseksjon, en orbitalseksjon og en serviceseksjon.
Eksteriørmessig er det også ulikheter - orbitalseksjonen er sylindrisk og har egne, bevegelige solcellepaneler. Volumet er åpenbart større, og seksjonen er utstyrt med så vel koblingsmekanisme på toppen som styresystem og en luke på siden til bruk ved arbeidsoppdrag utenfor romfartøyet.
Serviceseksjonen har fire motorer mot Sojus´ ene pluss reserve. Den pistolkulelignende tilbakevendingsseksjonen med plass til tre har en noe større diameter - 2,5 mot 2,2 m.
Ubemannede prøver
Kina begynte å arbeide med planer om et bemannet romfartøy under betegnelsen prosjekt 921 i 1992. Styringen har i stor grad vært militær. Hittil skal det ha vært brukt ca. 2,3 milliarder dollar (ca. 16 milliarder kroner) på utviklingen.
En serie på fire ubemannede ferder ble innledet med Shenzhou 1 i november 1999, etterfulgt av Shenzhou 2 i januar 2001, Shenzhou 3 i mars 2002 og Shenzhou 4 i desember 2002.
På første ferd landet tilbakevendingsseksjonen etter 14 omløp. På ferd nummer to medførte romfartøyet 64 vitenskapelige nyttelaster, blant annet levende dyr for å prøve miljøkontrollsystemet. På tre og fire ble instrumenterte dukker benyttet.
Ved alle fire prøveferder ble orbitalseksjonen etterlatt i bane, og har i flere tilfeller vært manøvrert.
Ikke uventet
Prøveserien og forhåndsannonseringen av oppskytningsdatoen gjorde at den første bemannede ferden ikke kom overraskende. Det var også antydet at mannskapet kun ville bestå av én, men navnet ble ikke offentliggjort før oppskytingen var i ferd med å skje.
Shenzhou 5 lettet fra Jiuquan-basen i det nordlige Kina med en Long March 2F bærerakett 15. oktober klokken 03.00 norsk tid. Om bord var Yang Liwei (38), oberstløytnant i Folkets frigjøringshær og jagerflyger med 1350 flytimer bak seg.
34 minutter etter starten meldte Liwei at han hadde det bra og alt virket som det skulle. Banen hadde til å begynne med et høyeste punkt i 350 km og et laveste i 200 km, men ble senere gjort sirkelformet i 350 km. Ekvatorvinkelen var ca. 42 grader.
Liwei tilhører en gruppe på 14 taikonaut-kandidater. Han ble plukket ut som kandidat i 1993, og har altså brukt ti år på å forberede seg. Taikonaut (reisende i rommet) er blitt et vanlig brukt ord om en romfarer i Kina. En annen, mer formell betegnelse er yuhanguan (romnavigatør).
Liwei holdt kontakten med det nyopprettede kontrollsenteret i Beijing gjennom 13 bakkestasjoner i Kina, Pakistan, Namibia og Kenya, dessuten gjennom fire kommunikasjonsskip - to i Stillehavet, ett i Atlanterhavet og ett i Indiahavet. Underveis spiste han spesielt preparerte kinesiske delikatesser i bitstørrelse og drakk medisinske urtedrikker for fordøyelsens skyld.
Etter 14 omløp landet Liwei i tilbakevendingsseksjonen 16. oktober klokken 00.23 norsk tid. Landingsområdet lå ved Siziwang i det indre Mongolia, omkring 300 km nordvest for Beijing. Seksjonen tok bakken 4,8 km fra det forutbestemte punktet.
Hva nå?
Det stopper selvfølgelig ikke med Shenzhou 5. Neste bemannede ferd kommer muligens alt neste år, og sannsynligvis med et større mannskap.
På tredje eller fjerde ferd kan romfartøyet bli koblet til en etterlatt orbitalseksjon, og på femte kommer kanskje en taikonaut til å arbeide ute i rommet. Deretter vil ytterligere orbitalseksjoner kunne gi en liten, betjent romstasjon omkring 2008.
Ved oppskytingen av en større spesialseksjon kan Kina få en romstasjon av Mir-klassen før utgangen av tiåret. Muligheten for internasjonalt samarbeid vil bli diskutert.
Kina arbeider dessuten med utviklingen av månesonder og en ny, meget kraftig bærerakett.
