Røde Roberts miljøtriumf

Etter snart hundre års drift er det svært lite kull igjen rundt Longyearbyen, og den første gruva i Svea er tømt for kull. For to år siden ble den nye gruva; Svea Nord, åpnet. Og med Svea Nord står de gode tidene for døren med overskudd og utbytte til eieren, ifølge Store Norskes adm. direktør Robert Hermansen. I dag velter det sort gull ut av gruva i et forrykende tempo. Hemmeligheten ligger i god planlegging og knallhard satsing på ny teknologi.

Lange tradisjoner

Den norske kullgruvedriften har lange tradisjoner på Svalbard. Store Norske Spitsbergen Kullkompani ble etablert i 1916 da selskapet ble kjøpt av norske interesser fra amerikaneren John Munroe Longyear. Etableringen ble starten på en utvikling som førte til Svalbardtraktaten, som gav Norge overhøyhet på øygruppen.

I mange år var kullgruvedriften lønnsom forretning, men i de siste 35 årene har selskapet slitt med store underskudd. Det har vært avhengig av store statlige subsidier på opptil 100 millioner kroner årlig.

– Statsstøtten ble etter hvert en tvangstrøye for oss, sier Hermansen. Det var de som drev med statsstøtten, som hadde størst status her i selskapet. Støtten fra staten var innrettet på å opprettholde status quo og var lite innrettet på effektiv gruvedrift.

Etter mange år som styreformann i selskapet og to år som sjef, har Hermansen snudd det meste på hodet. Nå er ikke målet lenger å være der, men å drive en effektiv og lønnsom kullgruve som kan måle seg med de beste i verden.

At Hermansen ikke er den vanlige sjefstypen blir raskt klart for de som følger ham rundt i gruva. Dette er ikke noen ovenfra og ned kar. Han er en av gutta. Vi får nesten fornemmelsen av at Store Norske er en forvandlet til en storfamilie.

Inntrykket bekreftes av Johannes Vik som er bergmester på Svalbard: – Robert har skapt en enorm entusiasme her oppe, og fått alle i selskapet til å jobbe for visjonen om lønnsom kullgruvedrift. Nå planlegges det også for fremtiden. Flere nye kull- og gullforekomster skal undersøkes.

Teknologisk revolusjon

– Vi så oss grundig om i verden da vi planla hvordan vi skulle drive Svea Nord, sier Hermansen, og i dag er gruva blant de beste i verden.

I forhold til den tidligere gruvedriften på Svalbard fremstår Svea Nord som en teknologisk revolusjon. En såkalt longwall miner er nå under igangkjøring og skal stå for en rekordhøy produksjon. Allikevel er det produsert en masse kull fra gruva før gigantmaskinen er kommet i drift. På grunn av den store mektigheten – det tykke kullaget – kunne adkomstveiene legges i rent kull uten innslag av stein, og til det ble det brukt en såkalt continious miner. Det er en svær maskin som freser og laster ut kull og etterlater seg en yppelig adkomstvei.

– I løpet av de siste par årene har vi undersøkt og klargjort gruva med continious mineren, og det har samtidig gitt oss 700 000 tonn kull og gode inntekter, sier Hermansen.

Gigantmaskin

Longwall mineren er Store Norskes nye «pengeinnkrever». Denne kjempemaskinen, som nå er i oppstartsfasen, er like lang som strossa, altså fronten der kullet brytes, på 250 meter. Den er bygget opp som en lang rekke ledd som hvert består av et kraftig såleelement hvor fresen og lastebeltet er plassert og hvor det hydrauliske taket er montert. Hvert av elementene som er 1,2 meter lange presser hengen, fjellet over, opp med 700 tonns trykk og holder fjellet på plass til maskinen er forbi. Etter hvert som den beveger seg fremover raser hengen sammen med dunder og brak.

Inne på strossa, som er fagsjargongen, hersker det en effektivitet som ville gi tidligere kullgruvefolk hakeslepp. Den kolossale hydraulisk drevne longwall mineren bukter deg frem som en stålslange og inne i den jobber en svær kullfres. Fresen beveger seg frem og tilbake langs hele strossa med en hastighet på ti meter i minuttet. Fresen har to hjul på to meter i diameter som hver strutter av hardmetallpigger og som gjør kort prosess med strossa. For hver passering freser de ut kullene i 3,8 meters høyde og 80 cm dybde.

Selv om sedimentlagene ligger flatt er ikke naturen et stuegulv.

Hardmetallpiggene skal helst ikke berøre sandsteinen. Det reduserer levetiden. Derfor er hele den enorme maskinen styrt av programvare som leser av momentet på fresehjulene og sørger for riktig avstand. Ved neste passering husker den hvor den skal være. Programvaren styrer også hele kjempeormen som bukter seg automatisk fremover når fresen har passert.

Det er ikke noe å si på appetitten til longwall mineren. Ved full drift jafser den i seg hele 2 000 tonn i timen og kan lett produsere mer enn 100 000 tonn kull i uka. Det er like mye som lasteanlegget ved kaia klarer å svelge unna. I brennverdi tilsvarer det en produksjon på 7,7 millioner kW.

– Selv om den nye driften har et stort produksjonspotensial, kommer vi ikke til å drive mer enn ett skift fem dager i uka, sier Hermansen. Det vil gi oss en produksjon på 1,2 millioner tonn i året, og et behagelig overskudd. Samtidig vil det også gjøre at ressursen varer i 25 til 30 år.

Forenkling

På tross av at den nye gruven inneholder det siste av brytningsteknologi, representerer den likevel en sterk forenkling av driften. Brytningsplanen er svært enkel, og kullene har kort transportvei ned til lasteanlegget der de skipes ut.

En bieffekt av den forenklede driftsmetoden er at naturinngrepene er blitt svært små. De begrenser seg stort sett til det nye kaianlegget og et hull i fjellet. Veien opp til gruva er høvlet ut av en midtmorene av is. Når forekomsten er drevet ut om to, tre tiår, vil det blir billig å fjerne sporene etter inngrepene.

Miljøgevinst

Det er ingen tvil om at naturgass gir mindre CO2-utslipp pr tonn enn kull ved energiproduksjon, men samtidig er energiproduksjon basert på naturgass mye dyrere. Hvis energiprisen basert på kull settes til 1, er prisen basert på naturgass 2,2.

– Kull er en svært viktig energikilde i de fleste land, og vil fortsette å være det, sier Hermansen. I Vest-Europa brukes det rundt 900 millioner tonn årlig, hovedsakelig til energiproduksjon, der 160 millioner tonn importeres. I USA brukes over 1 milliard tonn og Kina bruker over 1,2 milliarder tonn.

Dessverre utnyttes energien meget dårlig i mange land. Mye av kullene som benyttes, er av svært dårlig kvalitet. Energiverkene er gammeldagse og de utnytter ikke varmeoverskuddet. Mange energiverk opererer med en virkningsgrad på bare 25 til 30 prosent. Et moderne vesteuropeisk kullkraftverk, med utnyttelse av varmen, ligger på 80 til 85 prosent. Hvis kinesiske kulkraftverk ble oppgradert til dette nivået, kunne de nesten tredoble energiproduksjonen basert på samme kullmengde.

– Hvis vi ønsker å gjøre noe for miljøet, bør vi arbeide med den teknologiske utviklingen av nye kraftverk, sier Hermansen.

Mindre drivhuseffekt

Det er flere forhold ved gruvedriften i Svea som bidrar til å redusere drivhuseffektene.

Fordi kullaget i Svea Nord ligger åpent i dagen, er metangassen forsvunnet gjennom årmillionene. Det vanlige er at det skilles ut 20 til 60 m2 CH4 pr. tonn produsert kull. I Svea er det 0,9 m2/tonn. Fordi CH4 er en 21 ganger mer potent drivhusgass enn CO2, gir 1 million tonn konkurrerende australsk kull 300 000 CO2 enheter mens Sveakull gir 14 000 tonn.

På grunn av forekomstens beliggenhet brukes det svært lite energi til uttak og transport til kai. En produksjon av 1,2 millioner tonn vil produsere bare 26 000 tonn CO2 enheter. Konkurrerende kullforekomster produserer mange ganger denne mengden.

Transporten til markedet er også en stor CO2-kilde. Når en million tonn transporteres fra Australia til Europa gir det 75 000 tonn. Fra Svea, som er mye nærmere, gir det bare 15 000 tonn.

– En annen viktig miljøfaktor er den høye brennverdien på kullet vårt, sier Hermansen. Det bidrar til bedre virkningsgrad i energiverkene, og til reduserte utslipp av andre forurensninger. Hvert tonn australsk kull vi kan erstatte i det europeiske markedet, er et verdifullt bidrag for et bedre miljø.

Vi er nok ingen stor miljøsynder på CO2-siden. Selv reiselivet alene på Svalbard produserer mer enn oss med sine utslipp på 43 000 tonn CO2. Det samlede norske utslipp av klimagasser er årlig på 56 millioner tonn.