Riktig materialvalg?

Dette er virkelig en sannhet med modifikasjoner. Meg bekjent er det bare via forspenning – slik at tilnærmet statisk spenningstilstand oppnås – at man i utmattingspåkjente stål kan tillate høye spenninger, uten at brudd oppstår. Slik spenningstilstanden i Signaturs drivakslinger sannsynligvis er, er ikke det høye spenningsnivået statisk. Det er for øvrig fastslått av Det Norske Veritas at havariet skyldtes utmatting.

De som har arbeidet med utmatting i stål vet hvor dramatisk ståls egenskaper endres, spesielt i de høyfaste, under korrosjon. Dette står i sterk kontrast til et debattinnlegg i TU 39, der det antydes at korrosjon ikke kan ha noen dramatisk effekt. Slik reduksjon i utmattingsfasthet er nedfelt i Norsk Standard 3472. Den logiske slutningen er at uten korrosjon ville ikke havariene funnet sted.

Prinsipielt er det minst to måter å unngå korrosjon på: Oljebad, eller valg av materiale som ikke korroderer i det rådende miljø. Lang erfaring fra drift av vannturbiner, dog uten vitenskapelige forsøksbetingelser, har vist at rustbestandig seigherdingsstål (X4CrNiMo16-5-1) har langt høyere utmattingsfasthet enn tilsvarende seigherdingstål i kvalitet SIS2541, som i Signaturtogene, når det utsettes for ferskvann.

Uten å kjenne spenningsnivå og -variasjon i akslingene, noe som vel ville være meget interessant å få kvantifisert, spør man seg om materialet virkelig er optimalt valgt?

Arne Bjørnsgaard