Rekordlav pris -kunne blitt enda lavere

  • offshore

Statoil dristet seg til å velge feltbussløsningen Foundation Fieldbus (FF); en teknologi hvor feltinstrumentene og styresystemet kommuniserer digitalt på en busskabel i stedet for analogt via en kabel til hvert enkelt instrument. Ingen hadde brukt FF offshore da valget ble gjort sommeren 2000.

Skeptikerne rystet på hodet og trodde det hele ville gå rett i dass. Skrekkscenariet var at det ville bli en endeløs strøm med problemer. Men de tok feil.

Med mindre det blir ekstraordinære problemer i forbindelse med idriftsettingen, vil sikkerhets- og automatiseringssystemet (SAS) bli Nordsjøens hittil desidert billigste av denne størrelsen, ifølge Sigbjørn Berven, Statoils disiplinleder for feltinstrumenteringen på Kvitebjørn. Sluttprisen ligger an til å ende på drøyt 40 millioner kroner.

Men dersom Statoil hadde våget å bruke konseptet fullt ut, kunne de ha spart mye kabel. I stedet ble det lagt mer feltkabel en strengt tatt nødvendig.

Skeptikerne ønsket bakdør

De store besparelsene feltbussen angivelig skulle gi gjennom færre kabler og færre koblingspunkter slo ikke til. Årsaken er blant annet mangel på kunnskap og erfaring, samt en stor dose skepsis fra flere kontraktører til om feltbussen ville fungere.

- Usikkerhet hos underleverandørene og manglende feltbussfunksjonalitet i tegneverktøyet ved prosjektets begynnelse førte til at det ble laget en ganske tradisjonell kabelløsning. På den måten fikk vi en retrettmulighet i fall feltbussanlegget ikke fungerte som det skulle. Lærekurven har vært bratt for alle involverte parter fram til nå. Vi vil ikke se full feltbusseffekt før i driftsfasen, sier Berven.

Prosjektleder i Honeywell, Geir Myhres største skuffelse med Kvitebjørnprosjektet er at det ikke ble gjennomslag for en løsning med færre kabler. - Vi kunne fått det til. Den tyngste oppgaven i prosjektet har vært å jobbe mot skeptikerne, som var mange. Hver gang vi støtte på et lite problem, var de raske til å hevde at teknologien ikke er moden for oppgaven ennå, forteller han.

Siden alle instrumentene på en oljeplattform står i eksplosjonsfarlige soner, må det benyttes zenerbarrierer for å holde effekten nede. På Kvitebjørn kunne det bare kobles fire instrumenter til hver zenerbarriere. I dag fins det instrumenter som har lavere effektbehov, og multibarrierer som kan tilknyttes et langt større antall instrumenter.

Krøll med kommunikasjonen

Usikkerheten rådet om de forskjellige leverandørenes feltbussenheter kommuniserer problemfritt med hverandre.

På Kvitebjørn omfatter dette temperatur- og trykktransmittere, gjennomstrømningsmålere fra Fisher-Rosemount, Endress + Hauser og Honeywell, styresystem fra Honeywell, barrierer og signalforsterkere fra Pepperl+Fuchs og Smar, samt test- og kalibreringsprogramvare fra Fisher-Rosemount og National Instruments.

Problemer oppsto i kommunikasjonen mellom noen av instrumentene og det overordnede styresystemet. Blant annet var instrumenter ikke testet i henhold til Foundation Fieldbus standard ITK 4.0, som Honeywells styresystem krevde.

- Det er mange parametre som skal spille sammen. Eksperter fra både system- og instrumentleverandørene måtte tilkalles for å rede ut problemene, forteller Berven.

Problemet ble løst ved å oppgradere driverne, omtrent på samme måte som du trenger en ny driver til skriveren når du oppgraderer fra en gammel Windows-versjon til en nyere. En annen stor utfordring var å holde styr på alle funksjonsblokkene i instrumentene, og sette alle parametrene riktig.

Mindre en antatt

Selv om Statoil ønsket å benytte feltbussteknologi i så stort omfang som mulig på prosesskontrollnivå på Kvitebjørn, har det aldri vært snakk om en heldigitalisert systemløsning.

- Tilgjengeligheten på instrumenter og utstyr avgjør hvor mye feltbuss det blir, sa Sigbjørn Berven til TU sommeren 2000.

I startfasen opererte selskapet med et grovestimat på 500-550 feltbussinstrumenter. I realiteten ble det 422 instrumenter på feltbuss av omlag 5000 instrumenter totalt - ikke inkludert brann- og gassystemene. Det ble også valgt å legge reguleringsfunksjoner i det overordnede styresystemet, i stedet for å distribuere dem ut i feltinstrumentene - noe som ville gjort det mulig å bygge lokale reguleringssløyfer og avlaste det overordnede systemet.

Berven forklarer årsaken til reduksjonen med at det var en overraskende stor mangel på utstyr og utstyrsvarianter som hadde FF-godkjenning ved årsskiftet 2000/2001. Flere instrumentkategorier måtte være så tidlig klare på grunn av at enkelte utstyrspakker hadde tidlig leveranse til byggeplassen.