Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller ønsker fortgang i beslutningsprosessen fra myndighetene, slik at det ustabile uranbrenselet kan stabiliseres og lagres. Her ses reaktortårnet med to kjøletårn. (Bilde: Scanpix)

NORSK ATOMAVFALL

Regjeringen vraket inkompetente atomkonsulenter

 

Det haster med å bli kvitt avfallet etter 62 år med atomforskning på norsk jord. Atomreaktorene på Kjeller og etter hvert i Halden har generert rundt 16,7 tonn med brukt brensel.

Rundt 11,3 tonn av avfallet er metallisk uran. I kontakt med vann vil det kunne dannes hydrogengass og selvantennelig uranhydrid.

Metallisk uran egner seg derfor dårlig for langtidslagring, og må bearbeides til en stabil kjemisk form for at det skal kunne deponeres for godt.

Det såkalte Stranden-utvalget konkluderte for to år siden med at det beste var å sende avfallet til Frankrike for reprosessering, for så å lagre det i en fjellhall på Institutt for energiteknikks område i Halden. Det hele vil sannsynligvis koste over en milliard kroner, og prosjektet må derfor gjennom en konseptvalgutredning, med påfølgende kvalitetssikringutredninger (KS).

Les også: Statens strålevern krever ny risikovurdering

Ny forsinkelse

Problemet til Regjeringen er at ingen av dem som tilbød seg å utrede konseptvalget var kompetente nok til å ta jobben. Både utenlanske og norske firmaer ville gjerne gjøre oppdraget, men Nærings- og handelsdepartementet sa stopp da de så CVen til konsulentselskapene.

«Samtlige tilbud viste seg å være ufullstendige med hensyn til tilbudt kompetanse. Departementet har dermed avlyst den opprinnelige konkurransen, og invitert alle tilbyderne til å delta i en konkurranse med forhandling. Alle tilbyderne oppfordres til å tilknytte seg den manglende kompetansen og levere nye tilbud innen utgangen av juni i år,» skriver departementet i en e-post til Teknisk Ukeblad.

Spørsmålet er nå hvor mange konsulentselskaper som etter denne dommen er interessert i jobben.

Les også: For første gang brenner thorium i en vanlig reaktor

Atomparadokset

Få steder i verden er lav- og mellomaktivt atomsøppel som gamle røykvarslere, selvlysende exit-skilt og diverse kilder fra oljeindustri og helsesektor bedre sikret enn i Norge. I den øde Himdalen i Aurskog-Høland ser en og annen forbipasserende elg bare en solid stålport. Tunnelen innenfor går inn til fire fjellhaller 40 til 50 meter under bakken. Her inne er støpte betongsarkofager. Nede i de enorme «bingene» plasseres tønner med radioaktivt avfall, overstøpt med vanntett betong.

Problemet er at det farligste avfallet i Norge er lagret helt andre steder – i langt mindre sikre bygg i tettbygde strøk.

Det er ikke akkurat Fort Knox det er snakk om utenfor lageret på Kjeller. Et to meter høyt grønt gjerde og en port dandert med symbolsk piggtråd verner om det gule huset som rommer den mest brysomme delen av mange tiår med fremgangsrik atomforskning.

Korrosjonsskader

Det skal presiseres at det ikke er noen umiddelbar fare for atomulykker verken på Kjeller eller i Halden. Lagrene har flere sikkerhetsbarrierer. De innkapslede brenselstavene er lagt i en lukket stålbeholder, som igjen er lagret i en stålsylinder med et betongdekke over.

Institutt for energiteknikk (Ife) har imidlertid avdekket korrosjonsskader på en av brenselstavene. I et «worst case» kan det utvikles eksplosiv hydrogen i en celle. Sammen med internasjonal ekspertise har instituttet undersøkt hvor mye vann som kan ha vært i nærheten av brenselstaven, anslått hvor mye hydrogen som kan genereres, og hvilken skade det kan føre til.

– Skadeomfanget vil begrense seg til selve cellen, men vil lage et forferdelig rot og en svært tuklete situasjon stråle­vernmessig, sier avdelingssjef for sikkerhet og kvalitetssikring, Ole Reistad.

Oppryddingen etter et slikt uhell vil være veldig kostbar og utsette arbeiderne for strålebelastning. Det er ikke påvist hydrogen, men all videre kontroll, håndtering og undersøkelser må nå risikovurderes spesielt.

Uspiselige Sellafield

Ife har tidligere understreket at sikkerheten ved anleggene er uendret. Likevel har skadene på den ene brenselstaven vist at det begynner å haste med å følge opp konklusjonene fra Stranden-utvalget. Utvalget mente at brenslet må sendes til bearbeiding innen 2018. Reprosessering i omstridte Sellafield, som Norge krever avviklet, var naturlig nok ikke et alternativ i mandatet fra regjeringen. Russiske Mayak ble avvist av utvalget. Dermed var det bare Areva i La Hague i Frankrike igjen.

– Man erkjente at man ikke kunne sende brenslet til det russiske anlegget, et sted hvor Norge har bidratt med mye penger for å beskrive miljøproblemene, sier Reistad.

Avfallet vil trolig bli fraktet med skip fra en havn i Norge, muligens i såkalte transportable lagringsbeholdere som også kan brukes når avfallet etterpå skal lagres. Slik transport har, ifølge World Nuclear Transport Institute, foregått sikkert og rutinemessig i 45 år.

Bearbeidingen i Frankrike vil innebære at det ustabile brenselet kuttes i små biter og deretter løses i konsentrert salpetersyre. Gjennom kjemisk behandling ekstraheres og behandles uran og plutonium som så kan gjenvinnes til nytt brenselmateriale. Igjen av dette blir en sterkt radioaktiv restløsning av spaltningsprodukter og aktinoider. Denne blir først lagret på betonginnstøpte tanker av syrefast stål. Etter noen år blir det flytende avfallet omdannet til fast og stabil form – et glassformig produkt som innen 2030 sendes tilbake til Norge for lagring i ytterligere 50 år før det deponeres for godt.

Slik er regningen

Areva har, ifølge utredningen, uttalt at de ikke ser noen åpenbar grunn til at det ikke skal la seg gjøre å opparbeide det norske brenselet ved deres anlegg. De har også skissert en tentativ tidsplan.

Noen pris har franskmennene imidlertid ikke kommet med. For selv om det norske «atomproblemet» er lite i internasjonal målestokk, svenskene sitter for eksempel på 5000 tonn brukt reaktorbrensel, er det ikke billig å håndtere det brukte forskningsbrenselet.

Et teknisk utvalg ba i 2009 det russiske Sosny-instituttet om å utrede hva det ville kostet å sende og bearbeide brenselet i Russland, den gangen det omstridte Mayak-anlegget fortsatt var et alternativ.

Russerne estimerte at klargjøring for transport vil koste 60 millioner kroner. Sosny estimerte videre at selve opp­arbeidingen av brenselet vil koste 110 til 130 millioner kroner­. Stranden-utvalget antar at kostnadsnivået i Frankrike vil være vesentlig høyere. Uten at det står noe om det i utredningen, gjør det vel neppe saken noe bedre at franskmennene vet de er alene igjen i markedet.

I tillegg kommer kostnader til brenselhåndtering på Kjeller, som av det tekniske utvalget ble estimert til 15 millioner kroner. Den 600 kvadratmeter store fjellhallen i Halden, der det høyaktive atomavfallet anbefales lagret når det kommer tilbake fra Frankrike, er på 665 millioner kroner.

Stadige forsinkelser

Det er ikke første gang det er trøbbel med fremdriften i jobben med å finne en løsning på det norske atomproblemet. Det har vært en langdryg prosess etter at Bergan-utvalget i 2001 anbefalte omtrent det samme som Stranden-utvalget­ i 2011 anbefalte – at arbeidet med etablering av et nytt mellom­lager påbegynnes umiddelbart. I sin høringsuttalelse til Stranden-utredningen fremhever Statens strålevern at dette ikke må utsettes og overføres til senere generasjoner. Ife selv og miljøorganisasjoner som Bellona og Norges Naturvernforbund er også rastløse.

En rekke land har allerede løst problemene med ustabilt brukt brensel fra atomalderens tidlige tiår. Allerede på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet startet svenskene arbeidet med å finne en løsning, og sendte i 2007 sine siste tonn med slikt gammeldags metallisk brensel til Sellafield. Norge er nå ganske alene igjen i Europa med denne type avfall.

– Det har vært nok utredninger, nå er det tid for handling. En av grunnene til at det brukte brenselet må sendes ut fort, er at alle land har kvittet seg med metallisk uran. Hvis vi venter for lenge, er det ingen som kan det, heller ikke franskmennene i La Hague, sier avdelingsleder for radioaktivt avfall i Ife, Trond Eivind Bøe.

«Herreløs prosess»

Ife kan ikke selv delta i det nevnte valget av løsning siden instituttet har generert dette avfallet, men ønsker seg et eget statlig organ­ som håndterer radioaktivt avfall, slik de inter­nasjonale anbefalingene lyder. Kjernekraftbransjen i Sverige opprettet allerede på 70-tallet Svensk Kärnebränsle­hantering AB, for å ta hand om alt avfall fra de svenske kraftverkene.

Atomfysiker Nils Bøhmer i Bellona mener Ife kommer i en uheldig dobbeltrolle når de produserer avfall, samtidig som de skal drifte lagrene.

– Det er ikke slik man gjør det ute i den store verden. Noe av grunnen til manglende fremdrift er at Norge mangler et eget organ som kan ta ansvar for avfallshåndteringen, sier Bøhmer.

Han mener at regjeringen nå må ta grep og opprette dette organet.

– Det trengs noen utenfor som kan drive dette framover, ellers blir det en herreløs prosess. Avfallet blir bare vanskeligere å behandle, og etter hvert også dyrere og dyrere, påpeker Bøhmer.

– Skyldes forsinkelsene at vi har «lekt» litt atomnasjon, og at avfallsproblemet vårt er lite i internasjonal sammenheng?

– Det er småtteri i forhold til mange andre. Men internasjonal praksis sier klart at atomavfall er et nasjonalt ansvar. Det virket lenge som at Norge ikke hadde tatt inn over seg at ideen om å eksportere til Sverige når det begynte «å brenne» faktisk ikke var mulig.

Bøhmer ser paradokset med at lageret for lav- og mellomaktivt avfall i Himdalen er noe av det sikreste i verden. Internasjonale delegasjoner får gjerne hakeslepp når de besøker anlegget.

– Himdalen er dobbeltsikret, med belte og bukseseler, fastslår Bøhmer.

For mens han og mange andre venter utålmodig på at Norge skal komme frem til den endelige løsningen for det høyaktive avfallet i tettbygde strøk på Kjeller og i Halden, konstaterer Ife at den naturlige radonstrålingen fra fjellet­ i den folketomme Himdalen som oftest er høyere enn fra det menneskeskapte avfallet. Selv inne ved bingene i fjellhallene.

Les også:

Norges to atomreaktorer kan bli nedlagt

Svensk kjernekraft kan bli kostnadsbombe

Statnett-selskap ville transportere atomavfall