Forsvarsstudie 2000 (FS 2000), som ble lagt frem i sommer, tar for seg Norges forsvar frem til 2010. Studien ble igangsatt av daværende forsvarssjef Arne Solli i november 1998. Hensikten var å undersøke forsvarsutviklingen i en fast budsjettramme på 25 milliarder kroner årlig. General Solli hadde nettopp påpekt manglende samsvar mellom Stortingsmelding nr. 22 (97/98) Om Forsvarets oppgaver, og de midler Stortinget bevilget. Snarere enn en studie av ressursbehov i forhold til politisk vedtatt ambisjonsnivå, ønsket Sollie en gjennomgang av hva slags forsvar Norge de nærmeste 20 år ville kunne skaffe og drive innenfor en gitt, økonomisk ramme.
Forsvarsstudie 2000 er derfor ikke en fagmilitær vurdering av Norges behov for et sterkt og troverdig forsvar, men av hva vi får for de pengene våre folkevalgte vil gi til Forsvaret.
Historieløst
Forsvarsveteraner mener det vil være historieløst av Stortinget å legge studiens konklusjoner til grunn når kommende års forsvarsutvikling skal besluttes. – Aldri mer 9. april! sa den tidligere forsvarsmotstanderen Einar Gerhardsen da han kom hjem fra Sachsenhausen i 1945. Den lærdommen er nå glemt, anser veteranene, ikke minst av Gerhardsens partifeller.
Det reduserte forsvaret vil preges av suboptimale kampfly, reduserte sjøstridskrefter, nedlagte forsvarsanlegg langs kysten, ytterligere redusert antall hæravdelinger, redusert øving, redusert vedlikehold – for å nevne noen av konklusjonene. Et av verdens rikeste land vil ifølge veteranene ikke lenger ta seg råd til et forsvar som kan gjøre det Nato ber om.
Et hovedpoeng i FS 2000 er imidlertid det endrede trusselbildet i Nord-Europa. Det er denne endringen som kunne gjøre det mulig med et nytt, høyteknologisk og kraftig slanket forsvar her i landet.
Endret trussel
Den kalde krigen la grunnlaget for et invasjonsforsvar i nord. Norges forsvar skulle være slik at fienden måtte mobilisere store styrker før et angrep. En fiendtlig mobilisering ville kunne oppdages i tide og gi Norge og Nato tid til å bygge opp kontrastyrker. Volum var viktigere enn reaksjonsevne.
Dagens bilde er et annet: Krisene vil i hovedsak preges av regionale strider om ressurser og sikkerhet, men de vil blusse opp raskere og oftere. Derfor blir det viktig å raskt forsterke det permanente norske militære nærvær i konfliktområdet, uten tidkrevende mobilisering av volum. Til det trengs ubemannede luftfartøyer, kryssermissiler, informasjonskrig, stridshelikoptere, tankfly, missilforsvar, luftmobile stridskrefter og ditto sjømobile.
Ny tenkning – ny teknikk
Studien konkluderer med at et alliansetilpasset terskelforsvar er hva man kanskje kan få til innenfor rammen av overordnede forsvars- og sikkerhetspolitiske målsettinger. Et rent alliansetilpasset forsvar passer til den allierte styrkestrukturen ute og hjemme. Et rent terskelforsvar er tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det hittil vanlige invasjonsscenariet. Forsvarssjefen har besluttet at Norge skal satse på terskelforsvar styrket med det vi trenger for også å være alliansetilpasset.
Summen av disse to skal med tiden bli en tett, rask og slagkraftig struktur som kan utføre sine Nato-oppgaver så vel hjemme som ute.
Slagkraftig?
Men dette setter veteranene – og mange av dagens senioroffiserer – store spørsmålstegn ved. De økonomiske rammene vil ikke gi rom for avansert forsvarsteknikk à la kryssermissiler for fjernavskrekking, moderne stridshelikoptere, tankfly som støtte for kampflyoperasjoner i Nato, og for missilforsvar mot «bandittstaters» forsøk på utpressing. Heller ikke får Norge luftmobile – helikopterbårne – eller sjømobile – stridsbåttransporterte – hæravdelinger.
Dessuten må vi stole på våre del-moderniserte kampfly type F-16. MTB-våpen og kystfort er en saga blott. Så veteranenes kritikk har mye for seg: Vi får med FS 2000 et amputert forsvar som kanskje verken klarer det ene eller det andre. Sett i forhold til brutto nasjonalprodukt satser oljestaten Norge atskillig mindre på Forsvaret enn mange andre Nato-land. Det betyr at Stortinget unnlater å følge opp de forpliktelsene nasjonen godtok, da vi undertegnet Nato-traktaten i 1949.
