Rar miljøkamp

Ny teknologi vil om kort tid føre oss over i en ny situasjon med hensyn til utslipp av dioksiner. Forbrenning av avfall kommer da til å bidra med under promille av de samlede norske utslipp av dioksiner. Derfor er det underlig at deler av den norske miljøbevegelsen innretter kampen mot dioksiner som en kamp mot etablering av nye, moderne forbrenningsanlegg.

Dioksiner er svært giftige. 0,0005 gram er nok til å ta livet av et marsvin. Når det gjelder effekter på mennesker, er det dokumentert at relativt små doser dioksin kan gi kroniske effekter som redusert vekst, forstyrrelse av A- vitaminomsetning, nedsatt immunforsvar, lavere testosteronnivå og hudskader. Dioksiner vil også kunne føre til misdannelser og/eller kreft i lever eller tarmer. Statens Institutt for Folkehelse opererer derfor med svært lave verdier for hva de anbefaler som maksimalt daglig inntak av dioksiner. Dioksin-inntak på nivå med maksimalt anbefalt daglig inntak oppgis å føre til ett kreft-tilfelle pr. én million personer. Maksimalt anbefalt daglig inntak er satt betydelig lavere enn de nivåene der man har sett effekter hos mennesker og dyr. Daglig inntak hos gjennomsnittsnordmannen er nå rundt halvparten av maksimalt anbefalt inntak. Nesten hele dette inntaket skjer via mat, og da spesielt via mat med høyt fett-innhold.

Føre var

Effektene av dioksiner på svært lavt nivå, tilsvarende dagens bakgrunnsnivå, er svært omstridt. Deler av det amerikanske Environmetal Protection Agency har lenge prøvd å få internt gjennomslag for synspunktet om at kun null er en sikker nedre grense. Dessverre er null et urealistisk mål, da naturen selv også produserer dioksiner i et visst omfang. Men det er ingen grunn til ikke å være føre var og ta dioksinproblematikken på alvor.

I 1996 ble store forekomster av dioksiner oppdaget i vanlig leire i USA. Disse leire-forekomstene har ligget urørt siden de ble dannet for 40–45 millioner år siden, og vurderingen til det amerikanske Environmental Protection Agency (EPA) er at disse forekomstene høyst sannsynlig er naturlige. Nylig er tilsvarende naturlige dioksinforekomster oppdaget i samme type leire i Tyskland. Disse funnene bryter såpass grunnleggende med den allmenne forestillingen om dioksiner som menneskeskapte kjemikalier at de er gitt et eget kapittel i den reviderte utgaven av EPAs rapport om dioksiners helserisiko, som ble frigitt nå i høst. Naturlige forekomster av dioksiner, samt dannelse av dioksiner i kompost og jordsmonn, er først og fremst omtalt i rapportens kapittel 9:“Biological Sources” og i kapittel 13:“Ball Clay”.

Stor forbedring

Dioksiner kan dannes både i naturen og som resultat av menneskelig virksomhet. Maksimale utslipp av dioksiner skjedde trolig på 70-tallet, som resultat av omfattende bruk av plantevernmidler og treimpregnerings-kjemikalier forurenset med dioksiner. De fleste av disse kjemikaliene er etter hvert blitt forbudt, og de siste to tiårene har både utslippsnivåene og bakgrunnskonsentrasjonene av dioksiner avtatt betydelig. EPA anslår at reduksjonen i samlede amerikanske utslipp er på 80 prosent for perioden 1987-95, fra et nivå på 13 kg i 1987 til et nivå på 2.7 kg i 1995.

EU, i sin European Dioxin Inventory fra 1999, anslår samlede utslipp i EU-området til 6,5 kg pr. år. Herav anslås 25 prosent å komme fra kommunale søppelforbrenningsanlegg, 18 prosent fra industrielle metallpelletsanlegg (à la pelletsanlegget i Sør-Varanger, som nå er nedlagt), og 16 prosent fra vedfyring i europeiske hjem.

Spesiell

Situasjonen i Norge har vært spesiell når det gjelder dioksinutslipp. SFT rapporterer at kjente utslipp i Norge har gått ned fra 600 gram i 1985 til 22 gram i 1999. Den store nedgangen skyldes i all hovedsak reduksjon av to punktutslipp. Det ene er fra Norsk Hydros magnesiumfabrikk på Herøya i Grenland, som tidligere hadde utslipp på 525 gram pr. år. Det andre er fra pelletsanlegget i Sør-Varanger, som nå er nedlagt, men som tidligere hadde utslipp på 40 gram pr. år. Av de 22 gram som oppgis som kjente utslipp i 1999, er 16 gram oppgitt å komme fra industrielle kilder og 6 gram fra avfallsforbrenning. SFT presiserer at dette er de utslippene man kjenner til, slik at totale utslipp trolig er en del høyere. Blant annet oppgir ikke SFT data for vedfyring og veitransport.

EU-rapporten som er nevnt ovenfor, inneholder også data for Norge, og den presenterer et re-estimat på 41 gram totalt. Dette inkluderer også data for dioksinutslipp fra vedfyring, som anslås til 24 gram pr. år. Avfallsforbrenning anslås til 5-6 gram, herav halvparten fra ulovlig avfallsforbrenning utenom godkjente forbrenningsanlegg. EU anslår med andre ord at 6 prosent av norske dioksinutslipp i dag kommer fra godkjent avfallsforbrenning, og 60 prosent kommer fra vedfyring. Fordelingen mellom avfall og vedfyring som kilde til dioksiner er her omtrent den samme i Norge som i Sverige og i Finland.

EU skjerper kravene

EU har i flere år varslet at kravene til utslipp fra avfallsforbrenning skal skjerpes, også med hensyn til dioksiner. Lovbestemte reduksjoner på 95 prosent i forhold til dagens krav på 2 pikogram pr. liter avgass, skal innføres. Der er tusen milliarder pikogram i ett gram. De nye kravene blir allerede tatt i bruk i Norge for alle nye avfalls-forbrenningsanlegg, og i løpet av få år vil de også innføres for eksisterende anlegg. Flere av de norske avfalls-forbrenningsanleggene, deriblant de nye småskala-anleggene basert på Energos-teknologien, har allerede utslipp som ligger en tierpotens under de nye dioksin-kravene – dvs. utslipp under 0,01 pikogram pr. liter.

Situasjonen blir spesielt interessant i de tilfellene der energien fra avfallsforbrenning brukes til å erstatte energi fra eksisterende oljefyring. Oljefyring produserer nemlig også en viss mengde dioksiner, og denne mengden kan være større enn dioksinmengden produsert i et moderne avfallsforbrennings-anlegg. Det betyr at etablering av et nytt avfalls-forbrenningsanlegg som leverer energi til erstatning for oljefyring, faktisk kan føre til lokal reduksjon i dioksin-utslipp.