Politikere farlige aksjehandlere!

  • Meninger

SV’s Kristin Halvorsen tar til orde for at staten skal kjøpe tilbake aksjer i Telenor og Statoil. Forslaget begrunnes som en omplassering av oljeformuen, for å unngå at våre store industrilokomotiv skal havne på utenlandske hender, og i verste fall i utlandet. Senterpartiet støtter forslaget.

Nytt på Nytts Knut Nerum kommenterte saken som en ”god måte å sikre at skatter og avgifter på en effektiv måte kommer tilbake til private hender”. Bedre kan det ikke sies. Å selge statsaksjer billig, for senere å kjøpe dem tilbake dyrt, er jo en trygg måte kvitte seg med skattekronene våre på. Heldigvis er Høyre og Arbeiderpartiet av en annen oppfatning enn Halvorsens SV. Dette gir en viss trygghet, uavhengig av hvilken regjeringskonstellasjon som vil gå seirende ut av høstens valg.

Halvorsens utspill er dessverre kun ett eksempel på hvordan politisk ståsted og politisk prinsipprytteri påvirker håndteringen av store verdier på offentlige hender. Mens høyrestyrte kommuner selger ut eierdeler i energiselskaper, hvor det motsatte på sikt hadde vært best for kommunens økonomi, gjør kommuner med annen politisk styring det motsatte. Selv om nedsalg i denne situasjonen kunne være det beste. Når forsvaret skal omstilles, er hastverket med å bli kvitt forsvarseiendom så stor at eiendommene går gratis, og noen ganger med ”medgift”.

Økonomer, og ledere som ønsker mer aktivt eierskap, argumenterer gjerne hardest for privatisering. Samtidig har Norge bygd opp velferdsstaten de siste 100 år med det offentlig i førersetet i utviklingen av mange av dagens viktigste næringer. Offentlig eierskap og kontroll er i Norge brukt som et viktig styringsverktøy, og for å sikre at økonomisk utnyttelse av naturressurser og fellesgoder har kommet allmennheten til gode.

Hvor stort offentlig eierskap som er riktig fremover, kan diskuteres. I og med at eierskapet er et faktum, er det interessante likevel da ikke om vi skal ha offentlige eierskap, men hvordan det offentlige eierskapet skal forvaltes til det beste, både for samfunnet og bedriften. En slik forvaltning kan ikke avgjøres av til enhver tid skiftende politiske regimer, hvor partiprogram og politiske dogmer avgjør om kjøp eller salg skal skje. De eneste som eventuelt tjener på dette er smarte investorer, konsulenter og meglere. Sannsynligvis bør det offentlige eierskapet variere fra sektor til sektorer. Hvordan naturressurser kan brukes til fellesskapets beste, om andre styringsmekanismer er bedre enn eierskap for å oppnå politiske målsetninger, om markedet bedriften agerer i er tilstrekkelig utviklet, og ikke minst – hva som er økonomisk best for stat eller kommune, må inn i vurderingene av hva som er riktig eierskapsnivå på offentlige hender. Eierskap i de energiselskapene som har rett til å utnytte våre felles naturressurser i økonomisk øyemed, kan eksempelvis være viktigere enn om Posten Norge AS om 10 år er 100 % statseid.

En forsvarlig og langsiktig håndtering av offentlig eierskap krever en tverrpolitisk enighet lik det vi ser forsøkt gjennom handlingsregelen for oljefondet, og eksempelvis gjennom pensjonsutvalgets og industriutvalgets arbeid (selv om en ikke helt har lykkes på alle områder..). Det kreves felles målsetninger og retningslinjer, både for statlig og kommunal forvaltning av fellesskapets enorme verdier, som overstyrer til enhver tids sittende regimer. Slike retningslinjer kan med fordel også inneholde en del voksenopplæring av folkevalgte og administratorer, slik at disse er i stand til å gjøre reelle vurderinger når sakene ligger på deres bord. I motsatt fall kan vi risikere verdiforvitring hver gang politisk flertall endres, og nye politikerkoster skal vise handlingsdyktighet ved å ta de motsatte valg av forrige flertall.