PCB og andre miljøgifter

Jeg arbeidet selv i tung-/prosessindustrien på 70-tallet, og har fortsatt i frisk erindring de ulike selgeres maran ata-liknende ekstase og halleluja-stemme når de lovpriste dette vidundermiddelet, som etter sigende hadde egenskaper og kvaliteter til å avhjelpe de fleste av verdens problemer og fortredeligheter. Mot oss var spesielt elektrisk isolér- og impregneringsevne poengtert.

Ut fra dette burde jeg nok tenkt meg at det også ble benyttet i vindusproduksjonen, og det finnes sikkert i andre sammenhenger, uten at det er lett for menigmann å gjennomskue.

Etter faraoene og aztekerne har det vært bygget svært lite for evigheten. Det meste av senere dato har etter en praktisk nyttbar periode blitt revet og enten deponert eller del-gjenbrukt til mindre krevende formål. Alt som har vært bearbeidet og ikke er gjenbrukbart, blir da avfall. Om det så blir deponert et annet sted enn det kom fra, utgjør det et fremmedelement. Om det videre er i en slik mengde at naturen ikke makter å ta det tilbake etter hvert, er det et miljøproblem. Omdet dessuten er i en slik konsentrasjon eller sammensetning at det kan påføre sine omgivelser skade, er det å regne som miljøgift.

Så langt er vel alle noenlunde enige. Det som skurrer i mine ører er miljøvernministerens adressering av ansvar og skyld, i ord og handling.

Hun uttaler ifølge TU at forurenser skal betale, men så kanaliseres regninga til den som er mer eller mindre pålurt stoffet. De fleste huseiere har kjøpt et hus enten som “nøkkelferdig” eller i form av byggesett, ja også selvbyggerne har kjøpt ferdig monterte dør- og vindusenheter for innmontering. Alle har kjøpt hus eller byggevarer av anerkjent eller t.o.m. godkjent handelskvalitet. At de har fått med PCB-en som svarteper, skyldes dem som har produsert og levert disse PCB-holdige produktene og de instanser som har godkjent dem for den aktuelle bruken, og betalingsforpliktelsene burde følgelig rettes dit.

Samme resonnementet kan føres når det gjelder asbestsementplatene (eternitt). Da disse for alvor kom på markedet, var de produkter som tilfredsstilte alle krav og de var dessuten basert på bare rene naturprodukter. De ble ikke absolutt påbudt, men de reduserte kommunal saksbehandlingstid dramatisk. Dersom det i byggesøknaden var beskrevet eternitt som tak- og utvendig kledning, trengte ikke søknaden å bli behandlet av brannvernmyndighetene, og godkjenning kunne påregnes tilsvarende tidligere.

De siste årene er det kommet på markedet olje(væske)fylte varmeovner. Hva skjer når disse skal kasseres? Hva med andre produkter etter hvert som en eller annen ingrediens blir vurdert som miljøgift?

De fleste er vel innstilt på å levere også rivningsavfall til egnet deponi dersom slikt finnes samt betale en viss pris for å få levere. Men å bli avkrevd detaljkunnskap om hva det inneholder – og dessuten ekstra avgift fordi en ingrediens undertiden har blitt klassifisert som miljøgift og produktet derfor er blitt svartelistet i bruk, minner om å rette baker for smed eller å ta en tilstedeværende som gissel for sikkerhets skyld.