Papirmølle og milliardsluk

Den nye plan- og bygningsloven møtte motstand allerede før den kom i 1997. Men det var først på slutten at arkitekter, håndverkerorganisasjoner og kommuner oppdaget hvor mye merarbeid loven medførte. Da var det for sent. Husbyggernes sak var det ingen som talte, og de fikk regninga på to-tre milliarder kroner årlig – helt uten motstand.

Doktor ingeniør Fredrik Horjen kommer med oppsiktsvekkende konklusjoner i sin ferske doktoravhandling om plan- og bygningsloven (PBL): Horjen mener loven er ubrukelig slik den foreligger.

Han vil ha tilbake bygningskontrolløren, og mener ansvaret for byggesaken bør tilbakeføres til huseieren eller eiendomsbesitteren. Horjen kommer også med krass kritikk av måten loven ble til på.

Styrt av ingeniørstanden

– Vi har fått et veldig byråkratisk regelverk. Selve lovprosessen har vært lite demokratisk, og den har vært styrt av ingeniørstanden. Faktum er at det knapt har vært dialog med brukergruppene. Det var Rådgivende Ingeniørers Forening og den gang LBA, nå Byggenæringens Landsforening som drev loven igjennom sammen med Kommunal- og arbeidsdepartementet, Statens bygningstekniske etat,– i beste tro, hevder doktor ingeniøren.

I dag evalueres loven av det samme departement. – Bukken er satt til å passe havresekken, sier Horjen, som undrer seg over at ingen reagerer.

Hans utgangspunkt for doktorgradsarbeidet var å undersøke hvordan man kunne bedre dialogen mellom berørte parter og lovgiver i plan- og bygningslovprosessen.

Bølge av kvalitetssikring

Utgangspunktet til loven tror Horjen bunner i den internasjonale kvalitetssikringsbølgen som skyllet over landet på 1980-90-tallet. Den var ingeniørdominert, og diverse kvalitetsnettverk vokste frem.

Disse hadde medlemmer med en veldig sterk tro, men lite erfaring med kvalitetssystemer. I disse ingeniørnettverkene oppsto ideen om å gjøre PBL om til en kvalitetssikringslov.

– De fikk dessverre altfor lett gjennomslag for sine ideer. Knapt en kritisk røst ble hevet. Alle snakket om kvalitetssikring på denne tiden.

Høringen ble en ren proforma sak. Dette til tross for enkelte motargumenter fra blant annet kommunene som først under høringen skjønte hvor mye merarbeid det ville bli for dem. De ble avfeid med å være vanskelige, redd for forandringer og at de hadde motvilje for omstilling.

Skviset ut

Huseierne hadde ikke noe apparat – ingen kunne tale deres sak – og de ble derfor ikke hørt. Det var rett og slett ingen til å ivareta huseiernes interesser.

Først da saken hadde gått gjennom i Stortinget, oppdaget håndverkerne og arkitektene hva som hadde skjedd. De fikk det travelt med å innordne seg det nye regelverket for å sikre seg ansvarsrett.

Hovedgrepet var allerede lagt, og de hadde liten påvirkningsmulighet.

Man hadde altså tatt ansvaret fra huseierne og gitt det til de proffe uten at noen reagerte.

I dag må blant annet huseierne stille med en profesjonell som kan snakke på sine vegne når de kontakter kommunen. Dette sørget de profesjonelles organisasjoner selv for, ifølge avhandlingen til Horjen.

Norge mot strømmen

– Vi har fått en voldsom økning i papirarbeidet og en fordyring av prosessen som huseierne må betale.

Horjen har regnet ut at de økte dokumentasjonskravene koster huseierne to-tre milliarder kroner i årlige ekstrautgifter. Konsulenter og arkitekter har fått økt omsetning, og det har vokst frem en egen gruppe rådgivere som spesialiserer seg på dokumentasjonsarbeid. Dette var neppe lovgivers intensjon, understreker Horjen.

Les mer i Teknisk Ukeblad nr 41