På rett spor

Prosedyren for leverandører av spesialavfall går stort sett som før etter at samarbeidsavtalen mellom Statens forurensningstilsyn (SFT) og Norsas ble sagt opp fra årsskiftet. Men nå er det SFT som sender regningen til aktørene. Deretter får Norsas oppgjør fra SFT.

Seks store avfallsforbrenningsanlegg i Norge har tilfredsstilt alle krav til nå. Men det nye forbrenningsdirektivet for avfall som kommer, stiller strengere krav enn disse anleggene kan klare. Eierne må investere i bedre utstyr, noe som kan beløpe seg til 100 kroner per tonn avfall, opplyser avdelingsleder Eirik Wormstrand i Norsas.

Dioksiner fra forbrenningsanlegg er mest kritisk. Krematoriene slipper ut mest kvikksølv til luft i dag. Sykehusavfallet er for det meste under kontroll. – Vi kartla nylig en viss type medisinsk avfall for SFT og helsetilsynet. 80 prosent gikk til forbrenning. EU legger opp til at slikt avfall ikke kan deponeres, sier Wormstrand.

Han savner behandlingsmulighet for en rekke avfallstyper. Men det er gjort mye for å redusere utslipp fra kjente kilder som industri og avfallsforbrenning.

Stagnasjon

I 1997 gjorde Norsas en stor undersøkelse basert på EUs regelverk.

Den viste at det oppstod 645.000 tonn spesialavfall. Siden er det ikke foretatt slike undersøkelser, men Wormstrand sier tendensen er at mengden stagnerer eller avtar. Særlig gjelder dette fra de store konsernene. Økende bevissthet, press fra kunder og opinion samt bedre kostnadskontroll er grunnen.

Hvert år registrerer Norsas hvor mye farlig avfall som kommer til det nasjonale innsamlingssystemet. Mengden av ulike grupper avfall har økt jevnt og trutt fra vel 118.000 tonn i 1996 til nesten 209.500 tonn i år 2000. I tillegg leveres mye direkte uten å bli registrert. Dessuten behandles mye i bedriftene der mange har fått konsesjon til slik behandling.

Summen av spesialavfall hos NorBas, AS Batteriretur, spesialavfall som ikke er registrert i NorBas, syre og slam ved NOAH- Langøya, egenbehandling i industrien og direkte eksport var 577,700 tonn i 1996. Året etter var tallet 565,800, mens det i 1998 vokste til 679.100. I 1999 ble 588.900 tonn spesialavfall håndtert.

Nordisk samarbeid

De nordiske landene har ikke behandlingstilbud til alle typer spesialavfall hver for seg. Det er uhensiktsmessig med dyre anlegg for å behandle små forekomster, derfor ser spesialavfallsbransjen Norden under ett. Alle land eksporterer og importerer slikt avfall. EU-regelverket fastslår at avfall til energigjenvinning eller annen form for gjenvinning, ikke kan nektes eksportert.

Alle bilbatterier går ut av landet til gjenvinning, delvis i Sverige, men i økende grad i England. Der gjenvinnes både bly, syre og plast. SFT tillater ikke eksport dersom gjenvinningsanlegget ikke tilfredsstiller de krav SFT ville stillet til et tilsvarende anlegg i Norge.

Også NOAH importerer en god del avfall fra Danmark. Stortingen ber regjeringen nekte eksport av hensyn til NOAHs drift, men Wormstrand mener det er gunstig at små, vanskelige spesialavfallsgrupper som kvikksølv og kadmium flyter fritt til det beste behandlingsstedet i Norden. Det er både miljømessig og økonomisk fordelaktig.

Utfordringer

Den store utfordringen er å få fatt i det spesialavfallet som i dag går utenom systemet. Men Norge var tidlig ute med å kreve innsamling av elektrisk- og elektronisk utstyr.

I fjor fant Norsas ut at husholdningene står for bortimot 16.000 tonn spesialavfall. Bare en firedel kommer inn til behandling. Det er en utfordring for alle kommunene å få kontroll med dette. Vedlikehold av hus, bil og båt står for det meste spesialavfallet fra husholdningene. Det kan være bilbatterier og andre batterier, malingrester, lim, lakk, beis, medisiner og særlig smørolje.

– Stikkprøver på fyllplasser viser likevel at det er overraskende liten tilførsel av spesialavfall til vanlige deponier – hva som er plassert tidligere år er det ingen oversikt over. Jeg mener at Norge nå stort sett har god kontroll på spesialavfallet sitt, sier Wormstrand.