I Danmark herjer debatten etter at Videnskabsministeriets Udvalg for vurdering av videnskabelig uredelighet (UVVU) etter nyttår stemplet den miljøvitenskapelige "motprofeten" dr. Bjørn Lomborgs verk "The Sceptical Environmentalist" som uredelig.
Glem Kyotoavtalen, sier Lomborg, den koster for mye, annet virker bedre. Glem alternative energikilder, skru opp kraftprisene og isolér bygningene isteden. 65 milliarder er for mye i miljøutgifter for Danmark, sier han.
Miljøvernbevegelsen og det miljøvitenskapelige etablissementet raser. Og møter motraseri. Debatten er mer høyrøstet er enn på flere tiår, en debatt om den sanne vitenskapelige metode, om nasjonale vitenskapelige smaksdomstoler, om miljøforskningens propagandaformer mot offentligheten. Det er en kamp mellom det politiske høyre og venstre, med selveste statsministeren på den ensomme Lomborgs side.
Har dette noe med norsk forskning og politikk å gjøre? Føler den norske borgerlige regjeringen at den fra det norske forskersamfunnet har tilgang til faglig "motmakt", til den kontroversielle, modige, alternative innsikt i f.eks miljøpolitikken ?
Og hva med prosess- og energiindustrien, de som betrakter seg som miljøpolitiske ofre og som tror seg se en bjelke i enkelte miljøforskeres øyne?
Kan forskerne som journalistene fortjene beskyldninger om at også de er angripende flokkdyr, som endog kanskje kan drepe, i billedlig mening?
O. Henrik Akeleye Braastad
