Optimistisk kulturforsvarer

  • nyheter_bygg

Allerede som liten gutt var riksantikvar Nils Marstein betatt av bygninger - både gamle og nye.

Han bestemte seg tidlig for å bli arkitekt. Det ble han da også ved NTH. Interessen for bygningsvern grodde frem i studietiden. Helst vern av bymiljø.

Nå favner interessen videre. En dag i riksantikvarens liv er ganske så uforutsigbar. Han spiller på et bredt register og møter ulike fagfolk mer eller mindre daglig. Det flommer over med innspill fra arkeologer, etnologer, kunsthistorikere, arkitekter og ingeniører.

NÅR EN FANTASTISK bygning dukker opp i synsfeltet, er Marstein fortapt. Han er særlig opptatt av trearkitektur og faller bokstavelig talt i staver over Norges eldste stavkirke på Urnes i Sogn. Den står høyt oppe på lista over de bygninger han liker best. I 800 år er den blitt godt beskyttet av tjære, og nå står den på Unescos liste over kulturskatter. Men også tempelanlegget Angkor-vat i Kambodsja og japanske templer har en spesiell tiltrekningskraft på ham.

I feriene reiser han gjerne rundt i Europa for å tilfredsstille interessen for spennende bygninger. Ikke minst i England, men også i Italia og andre kulturland. Det er i denne verdensdelen han holder seg i ferien. I embets medfør kan reisene føre lenger bort. Men du står aldri i fare for å støte på ham sovende på en badestrand. Der oppholder han seg kortest mulig tid.

NYLIG BLE 450 av forsvarets bygninger fredet med ett pennestrøk. Forhistorien var et langt samarbeid mellom Forsvarsbygg og Riksantikvaren. De sorterte ut det bevaringsverdige og det som burde fredes. Begge parter jublet over resultatet.

Oftest bestemmer kommunene selv om bygninger kan rives til fordel for nye investeringer. Men riksantikvaren kan stikke kjepper i hjulene dersom han finner bygningen verneverdig. Men Marstein presiserer at han ikke er noe arkitekturpoliti. Når det er motstridende interesser, kan prosessen frem til freding eller riving bli lang. Men riksantikvaren skal verken bygge Norge eller ivareta lokale interesser - det er kommunenes ansvar. Og samarbeidet er godt. Bedre enn for noen år siden.

Vanligvis sitter Vegvesenet, Jernbanen og store utbyggere på andre siden av bordet når Riksantikvaren er involvert. De er både motparter og medspillere. Oftest lander samtalene på konstruktive løsninger. Sammen med Vegvesenet er det nå utarbeidet en verneplan for veier og broer og tilstøtende kulturminner.

- Det er ikke rosenrøde tilstander for fredning og forvaltning av gamle bygninger i Norge. Men det er voksende interesse for dette hos store og små eiendomsforvaltere. De innser at bygninger er en ressurs. De kan både brukes og tas vare på for ettertiden, sier Marstein. Dessuten er det voksende interesse for å lære av de gamle byggetradisjonene. For det var fordeler med det de gamle gjorde. Dette er erfaringer vi kan nyttegjøre oss i dag. Riksantikvaren er av denne årsak med i Forum for innovasjon i byggebransjen.

Nils Marstein ble født for 54 år siden i Oslo. Sin faglige bakgrunn har han fra Gløshaugen i Trondheim. Etter endt arkitektutdanning var han vitenskapelig assistent og senere universitetsstipendiat samme sted. Etter å ha vært konsulent i Norsk kulturråd et års tid, ble han ansatt hos Riksantikvaren i 1979. Der har han vært siden i ulike stillinger, og fra 1995 har han vært beskikket som riksantikvar.

En MMI-undersøkelse viser at 87% av alle nordmenn sier det er viktig å ta vare på kulturminner. Det gjelder også de fleste eierne av fredede bygninger. De mener dette er interessant og spennende. Men Marstein poengterer at det mangler midler til dette arbeidet. De nærmeste fire årene er behovet nærmere to milliarder kroner.

EN BYGNING MÅ ha en spesiell kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi for å kunne bli fredet. Eksempelvis kan kjente personer ha bodd der eller viktige begivenheter ha foregått der. Prøvehuset til Olav Selvaag på Ekeberg er fredet. Huset markerte et stort gjennombrudd i norsk byggeskikk. Og en bygning av Sverre Fehn fra 1992 er også fredet.

Når en bygning fredes, gis det en del begrensninger på hva du kan gjøre. Det spesifiseres i fredningsvedtaket. Riksantikvaren produserer en rekke informasjonsblader - elektronisk og på papir. Disse kan alle abonnere på. Fredningen av bygninger blir tinglyst i grunnboka slik at eierforholdet er entydig. I det nasjonale bygningsregisteret Askeladden er det oversikt over alle fredede bygninger, alle kirker som er vernet etter en spesiell avtale og alle arkeologiske kulturminner. Nå utvikles en database over bygningenes vedlikeholdstilstand. Det blir viktig for fremtidens budsjetteringsarbeid.

Marstein er er redd for at håndverkerne som behersker gamle kunnskaper forsvinner. Særlig innen mur og puss. Manglende forståelse medfører tabber som ble gjort på Nidarosdomen. De største skadene der kommer ikke av luftforurensninger, men saltsprengning som følge av reparasjoner med sementmørtel i stedet for kalkmørtel.

Riksantikvaren er også opptatt av at undervisningen om teknologihistorie må styrkes. - Det er viktig å lære om materialenes historie og bruk. Spesielt blant bygningsingeniører og teknisk personale er det lite kunnskap om de historiske forutsetningene for bygningene. Det er mye kompetanse i rådgivende bransjer, men de kan ikke nok om eldre materialbruk og byggeteknikk. Det kan føre til at gode moderne materialer brukes feil i eldre bygninger, sier Marstein. Han poengterer at det er for liten forståelse for at de eldre materialenes var forholdsvis svake. Derfor rehabiliteres det feilaktig med sterke materialer som stål og betong. Deler av bygningen blir for solid og stiv. Dette er skadelig, særlig for murbygninger.

RIKSANTIKVAREN SER med stor optimisme på fremtidig vern av dagens bygninger. - Det bygges mye fint i dag. Muligens tar vi litt ukritisk i bruk materialer og teknikker som er for nye til at de er tilstrekkelig vurdert. For 100 år siden ble det benyttet 40-50 byggematerialer. I dag har vi 50-60.000! Det fører til at vedlikeholdsproblemet forsterkes.

Nå har ikke riksantikvaren det bare i hodet. Han er også en uhelbredelig snekker. Finner han en hammer, ligger spiker og planker tynt an. Ønsker han andre fysiske utskeielser, blir det oftest en tur i skogen. Etterpå kan det bli godstolen med en krim. For tiden er det "Da Vinci-koden" som avstresser arkitekten når han ikke jakter etter gamle fredningsobjekter.