Om norsk fornybarpolitikk mot 2020

  • forum
  • Skrevet av: Professor Jørgen Randers, Handelshøyskolen BI

Les artikkelen i Teknisk Ukeblad fra 16. desember her.

Trenger vi mer vindkraft på land før 2020?

Ikke for å dekke innenlands forbruk av elektrisk kraft. Vi eksporterer allerede strøm i normalår, og den norske vannkraftproduksjonen vil øke mer (gjennom vanlig opprusting og utvidelse) enn den forventede vekst i innenlands strømforbruk frem mot 2020.

  • Begrunnelse:

    Dette er riktig i ” business as usual (BAU) scenariet” hvor den vanlige opprustning og utvidelse er + 1 TWh-el/år og forbruksveksten +0,8 TWh-el/år. Dermed blir eksporten i 2020 på 5 TWh-el/år mot 3 i dag (i normalår).

    I et ”aggressivt lavutslipps-scenario” (vår Meny 5) vil strømforbruket i Norge i 2020 bli 5 TWh-el/år høyere enn i BAU-scenariet, som følge av begynnende elektrifisering av sokkelen og veitransporten.

    Det tilsvarer den forventede eksport av strøm i 2020.

Det forventede ekstraforbruket på 5 TWh-el/år i et lavutslipp-scenario kan dekkes ved å avlyse den forventede strømeksport.

(Ovenstående stemmer overens med Tabell 7 i Lavutslippsutvalgets rapport, hvor all vindkraft, og mer til, går til eksport).





Men hva med tiden etter 2020?

Strømforbruket i Norge vil da øke som følge av videre elektrifisering på land, men selv full utfasing av all bruk av olje i transport (bensin og diesel) og oppvarming (fyringsolje) vil ikke kreve mer enn 10 TWh-el/år.

  • Begrunnelse:

    For tiden bruker vi ca 3 Mtonn-fyringsolje/år, med varmeinnhold ca 30 TWh-varme/år. Dette kan erstattes med 10 TWh-el/år dersom man benytter varmepumper som gir 3 kWh-varme for hver kWh-elektrisitet. Men denne utfasingen av fyringsolje er allerede inkludert i Meny 5 (ved en kombinasjon av bioenergi, avfall og varmepumper) og derfor allerede bygget inn i tallene for 2020. Så her trenges ikke noen ekstra strømproduksjon.

    Men for tiden benytter vi også ca 5 Mtonn-drivstoff/år, med varmeinnhold ca 60 TWh-varme/år, og dette må altså erstattes. Hvis vi antar at biodrivstoff tar 10 % av jobben, og effektivisering av bilparken reduserer oppgaven med ytterligere 5 % innen 2020 (utover BAU), så gjenstår det i 2020 et drivstoffbruk på ca 4 Mt/år, med varmeinnhold på ca 50 TWh-varme/år. Dette drivstoffet kan erstattes med 10 TWh-el/år, fordi virkningsgraden ved strømdrift er fem ganger så høy ved strømdrift som ved bruk av eksplosjonsmotorer.

10 TWh-el/år utgjør dermed den samlede økningen i strømforbruket i Norge ved full utfasing av all fossil oppvarming og fossilt drivstoff. Dette er så lite i forhold til den store reserven vi har i uutbygget norsk vannkraft (40 TWh-el/år hvorav 10 til under 20 øre/kWh) at det – slik jeg ser det – ikke berettiger bygging av dyr vindkraft (til ca 60 øre/kWh).





Hva med vårt bidrag til EU?

Hvis vi antar at fornybardirektivet vil kreve at Norge skal levere 12 TWh-fornybar el/år til EU, blir spørsmålet om hvor det er lurest av oss å produsere denne strømmen. Ved den økonomiske vurderingen bør man da sammenligne kostnadene ved å gjøre dette i form av:

  • a) mer vann og vindkraft i Norge med det tilhørende overføringsnett og kabler til kontinentet,
  • b) bygge vindkraft-anlegg sør på norsk kontinental-sokkel, eller
  • c) på mottagerlandets territorium.

Min gjetning er at c) er billigst, og at b) vil vise seg å være billigere enn a).

b) kan være mer akseptabelt for EU og norske skattebetalere. I tillegg gir b) trolig større bidrag til utviklingen av norsk næringsliv.





Hva med utviklingen av norsk næringsliv?

Jeg tror man bør videreføre vannkraftkompetansen og supplere den med ny kompetanse på offshore vindkraft.

Norge er kommet så sent med i kampen om landbasert vind at vi (dessverre) må gå rett på bunnfast vindkraft eller endog flytende vindkraft.

Heldigvis er det hva vi ser gjennom norsk engasjement på britisk sokkel, og heldigvis er vindkraftressursene til havs svært mye større enn på land både i Norge og i enkelte andre land.

Offshore vind er en spennende mulighet, som ville få et svært spark fremover om Norge bestemmer seg for å levere vårt bidrag på 12 TWh-el/år til EUs fornybardirektiv ved hjelp av et stort bunnfast anlegg på Ekofisk med kabel til UK.





Og til slutt, hva med de grønne sertifikatene?

Planen er at sertifikatene skal sikre at det bygges ut 13TWh-el/år med ny fornybar strøm innen 2020. (Her forutsetter jeg at sertifikatene primært vil lede til mer strøm og ikke til mer fornybar varme, hvilket er trolig fordi ny vannkraft er så mye biligere enn alt annet).

13 TWh-el/år er omtrent det som vil komme av seg selv fra 2010 til 2020 i BAU-scenariet (+10 TWh-el/år) uten insentivet fra sertifikatene. Og det er omtrent hva som trengs i det aggressive lavutslipps-scenariet (+15 TWh-el/år).

Dermed er sertifikatordningen omtrent riktig dimensjonert, men bare så lenge den ikke kommer på toppen av den normale kapasitetsøkningen i vannkraftsektoren. Det er en fare for at den vil gjøre det, fordi lønnsomme utbygginger (opprusting og utvidelser) vil finne sted selv uten insitamentet fra de grønne sertifikatene.

Sertifikatene vil da utløse utbygging utover det som trengs. Og i så fall vil det – slik jeg ser det – bli nødvendig med ny eksportkapasitet for å unngå innenlands overproduksjon av strøm og prisfall på den innelåste kraft.