Illustrasjonsfoto. Ekofisk. (Bilde: Kjetil Alsvik)

Oljeutbygging – tid for handling

  • forum

Skrevet av: Øystein Noreng, professor, Handelshøyskolen BI.





Den bebudete nedgangen i investeringene på sokkelen innebærer i første omgang færre arbeidsplasser i verkstedsindustrien. I neste omgang betyr den et svekket grunnlag for olje- og gassinntekter og tap av industriell kompetanse. Både Oljedirektoratet og Petoro har meldt sin bekymring over en sterk nedgang i investeringene i feltutbygging på norsk sokkel.

Risikoen er at feltinvesteringene synker til godt under historisk nivå i 2012 -13. Da ingen andre næringer har utsikter til en sterk oppgang i investeringene, er risikoen et betydelig fall i investeringstak-ten i norsk økonomi, med negative virkninger for aktivitetsnivået og sysselsettingen. Dette er ingen uavvendelig utvikling; noen enkle politiske grep kan få fart på olje- og gassutbyggingen.





For noen år siden var staten, grunneieren, bekymret for en nedgang i letevirksomheten og for at norsk petroleumsvirksomhet skulle bli dominert av et lite antall større oljeselskap, med ugunstige virkninger for mangfold, konkurranse, innovasjon og kostnader.

Problemet var en lang avskrivningstid for investeringer og nykommernes svake evne til å ta leterisiko og skattesystemets begunstigelse av etablerte selskaper i skatteposisjon. Endringene i petroleumsskatten i 2005 tok sikte på å trekke nykommere, fortrinnsvis mindre oljeselskap, inn i letevirksomheten. Virkemidlet var å refundere underskudd påløpt ved letekostnader ved påfølgende skatteoppgjør, altså en umiddelbar avskrivning Målt ved letevirksomhet og funn har dette vært en suksess.





Norges kontinentalsokkel har gjennomgått de vanlige faser i utviklingen av en oljeprovins; modenheten i ressursgrunnlaget er noe forenklet kjennetegnet ved færre, mindre og vanskeligere funn. Erfaringsmessig innebærer modningen av en petroleumsprovins at de store oljeselskapene etter hvert taper interessen til fordel for nye områder med bedre utsikter til å gjøre større funn.

Dette har i lengre tid vært tilfelle i USAs Mexicogolf og på den britiske kontinentalsokkel i Nordsjøen; de store oljeselskapene trapper her ned sin virksomhet og mindre og mellomstore selskap overtar en stadig større del av virksomheten med en økende andel av reserver og utvinningsvolum.

På grunn av større fleksibilitet og lavere kostnader evner mindre oljeselskap ofte å drive lønnsomt der større selskap har trukket seg, og de går med betydelig hell inn i brakke områder.





De mindre selskapenes fortrinn ligger i fleksibilitet, risikovilje og lavere kostnader, men deres kapitalproblemer er blitt skjerpet av finanskrisen. Mindre selskaper har vansker med å finansiere sin vekst i kapitalmarkedet; dette forsterkes av finanskrisen. Risikoen er at mulige prospekter blir liggende brakk og ikke blir utnyttet i en tidskritisk periode i forhold til infrastrukturen.

For å opprettholde aktivitetsnivået må de mindre selskapenes muligheter til å delta i utbyggingen av prospekter styrkes. Selskaper som ennå ikke er i skatteposisjon har en svak evne til å bære en kostbar utbyggingsperiode før produksjonsstart og kontantstrøm.





Nøkkelen, en bro fra leting til utbygging, kan utformes på flere måter. Én mulighet er en statsgaranti, mot pant i reservene, begrenset i tid inntil oppstart av produksjon. Under dagens regelverk kan ikke banker eller andre finansielle aktører dra nytte av en pant i reservene fordi de ikke er anerkjente som rettighetshavere og andrehåndsmarkedet for andeler er be-grenset. En slik ordning ville kreve en endring i petroleumsskatten.

En annen mulighet er en statlig ordning for garanti for avtalte utbyggingskostnader, etter modell av GIEK, eventuelt en Statens Petroleumsbank som finansierer avtalte utbyggingskostnader, mot pant i reservene.

En tredje mulighet er full, umiddelbar avskrivning av kapitalinvesteringene, der staten refunderer det årlige underskuddet, i henhold til en utbyggingskontrakt, på samme måte som staten refunderer letekostnader. Staten tar pant i reservene, som tilbakeføres til staten i tilfelle mislighold. Norge hadde et tilsvarende opplegg for skipsbygging i årene 1982 -92.





En endring i regnskapsføringen på norsk sokkel kan behandle investeringskostnader på den samme skattemessige måten som letekostnader. Investeringskostnadene bør kunne avskrives umiddelbart og skatteeffekten av underskudd påløpt ved utbygging kompenseres ved påfølgende skatteoppgjør.

En refusjon av ubenyttet skattefradrag fra staten ville kunne forbedre internrenten og redusere kapitalbehovet betydelig, hvilket er av særlig betydning for mindre selskap.

Et slikt tiltak ville kunne bidra til å opprettholde aktivitetsnivået i norsk petroleumsvirksomhet og styrke mangfoldet og konkurransen.





En statlig refusjonsordning kunne eventuelt gjelde kost-nader fastsatt i byggetillatelsen, og dermed gi insentiver til kostnadsstyring. En refusjonsordning som her skissert ville ikke forandre fordelingen av inntekt på staten og selskapene, men framskynde selskapenes inntjening.

Noen enkle grep i denne retning ville kunne føre til et betydelig oppsving i investe-ringene på norsk sokkel, umiddelbart sikre arbeidsplasser i verkstedsindustrien og på lengre sikt styrke statens inntektsgrunnlag og vår industrielle kompetanse. I tillegg kreves en innsats for aktivitet på store områder som ligger brakk på norsk sokkel.