Offentlige prosjekter styrker IT-bransjen

  • Meninger

IT-bransjen opplever en ny oppgangstid. 90-tallets opptur skyldtes næringslivets tro på IT i kampen for bedre resultater. Denne gangen er offentlige institusjoners investeringslyst årsaken til mange av konsulenttimene selskapene utfakturerer. Prosjekter i helsesektoren, trygdeetaten, Aetat og Forsvaret gir IT-bransjen milliardkontrakter, mens investeringsiveren er mer laber i privat sektor.

Den naturlige påstanden er da at det offentlige nå drar fra det private næringsliv i bruk av informasjonsteknologi. Ved første øyekast kan påstanden virke riktig. Samtidig må vi ikke forledes til å sette likhetstegn mellom et IT-prosjekts budsjett og den effektivisering og forenkling som kommer ut av prosjektet. Eksempelvis brukte bedrifter på 90-tallet millioner på å utvikle egne nettsteder og løsninger, ofte uten å oppnå de forutsatte gevinster. I dag kan tilsvarende løsninger kjøpes som hyllevare. Prosjektene og implementeringskostnadene er kun en brøkdel, men verdien er stor for bedriftene og brukerne. Det samme har skjedd med ERP-systemer, handelsløsninger på nett og B2B-programvare. Samtidig har mindre, men mer åpne systemer tatt over for 90-tallets altomgripende løsninger. Dette har redusert norske bedrifters investeringer og IT-selskapenes store oppdrag. Utviklings- og implementeringsoppgavene har blitt mindre og mer inkrementelle, uten at det har gitt brukeren dårligere løsninger.

Når store offentlige løsninger skal se dagens lys, blir situasjonen en annen. Idet et investeringsvedtak er gjort, overgår kompleksiteten av ønskede tjenester raskt en normal norsk bedrifts behov. De funksjonelle behovene er gjerne også unike (det finnes for eksempel kun et Rikstrygdeverk). Samtidig er sikkerhetskravene oftest store. Spesialtilpassede løsninger blir utveien. Heldigvis for de involverte IT-selskapene og norsk IT-bransje, som ellers kunne blitt avspist med å levere hyllevare til norske bedrifter.

Spørsmålet er om de offentlige institusjonene er tilstrekkelig profesjonelle kjøpere. Vil 90-tallets IT-overskridelser nå bli gjentatt som skandaler i norsk offentlig forvaltning. Påstått manglende IT-forståelse i offentlig sektor kan også gi grunnlag for bekymring. Blir våre skattekroner brukt riktig, og er prosjektene under kontroll? Erfaring fra trygdeetatens prosjekt TRESS 90, Oslo Sporveiers innføring av elektroniske billettsystem, skatteetatens SKARP-prosjekt, og ikke minst utviklingen i Forsvarets Golfprosjekt kan tyde på det motsatte. De preges av store ambisjoner og komplekse løsninger, forsøkt satt sammen gjennom ett stort prosjekt. Tids- og kostnadsoverskridelsene har vært store.

IT-delen i utbyggingen av St. Olavs Hospital i Trondheim, som Teknisk Ukeblad ser på i en lengre reportasje i denne utgaven, følger innledningsvis noen av de samme spor. Med basis i en detaljert kravspesifikasjon, er Telenor valgt som totalentreprenør. Innenfor spesifikasjonener Telenor operativt og økonomisk ansvarlig utfører, men vil bruke underleverandører der dette er hensiktsmessig. På papiret er risikoen fordelt.

"Byggherrens" utfordring blir å sikre at realitetene blir i henhold til kravspesifikasjonen. Det er her de store prosjektene gjerne bommer. Ikke nødvendigvis fordi leverandøren ikke gjør jobben sin, men fordi behovene endres. Underveis i prosjektet oppdages ting kunden eller leverandøren ikke hadde tenkt på, utfordringer kunden innledningsvis ikke hadde sett, integrasjonsbehov mot eksisterende systemer etc. Endringsavtalene er gjerne kostbare.

Hvorfor legges da prosjektene opp på denne måten?

For det første er det nok viktig å vise "fremforhandlet" budsjett i forkant. Det trengs et beslutningsvedtak for å komme i gang. Kravet til offentlige anbudsrunder, koblet med behovet for framdrift, gir samtidig lite rom for å prøve seg fram i prosjektet. Dersom man ikke internt har de store sluggerne av prosjektledere, oppleves det å få løst alle utfordringene i ett stort anbud som den rette løsningen.

Dette gir IT-bransjen store og spennende prosjekter, med både prosjektansvar og teknologiske utfordringer. Det styrker norsk IT-kompetanse og er kjærkomment etter magre år.

Siden offentlig forvaltning nå legger alle sine IT-utfordringer for et stort prosjekt i samme kurv, kan noen i sin iver hevde at offentlig sektor vil bli ledende i bruk av informasjonsteknologi. Det er imidlertid å gå vel langt. For det formålet er gjerne de mindre prosjektstegene like hensiktsmessige. Dette gir ikke de samme overskriftene og de samme budsjettene, men gjerne like gode resultater.

Tommy Rudihagen

Ansvarlig redaktør