De mest raffinerte systemene for firhjulstrekk eller 4WD, finnes på den eldre Mercedes G-Wagen, som Forsvaret har flere tusen av.
På disse bilene kan du ved behov sperre både senterdifferensialen og differensialene på henholdsvis for og bakaksel. Da blir det stivt å svinge. Men til gjengjeld graver slike biler seg fram omtrent hvor som helst, så sant dekkene får feste.
Normale "terrengbiler" har drift - i noen biler valgfri, i andre permanent - på begge aksler. Men koblingen mellom dem - altså senterdiff'en - er ikke alltid en tannhjulsenhet, en girkasse. Den er i stedet gjerne et friksjonslamellsett inne i en boks fylt med silikonolje.
Så fort det oppstår rotasjonsforskjell mellom for- og bakaksel, gir boksen mer kraft til den akselen som ikke spinner. I enkelte biler er lamellboksen erstattet av en oljedrevet topumpe-clutch, der en pumpe drives av forbindelsen til forakselen og den andre av bakakselforbindelsen.
Rotasjonsforskjell gjør at clutchen omfordeler kraften. Andre system bruker en mekanisk "clutch", enten av torsjonsfølende type (Torsen) eller den svenske Haldexkoblingen.
Mer avanserte system har også elektronisk kontrollerbar, variabel differensial på hver drivaksel, ref. Mercedes G-wagen. Der kan kraftoverføringen til hjulene kontrolleres individuelt.
Slike system sitter i en rekke moderne firehjulstrekkere, mellomstore og store. Systemene er i økende grad styrt av elektronikk, den som også styrer ABS-bremsene og stabilitetsprogrammet (ESP). Det hevdes at silikonboksene ikke alltid klarer å overføre krefter uten sluring. Da trengs mekanisk kobling, slik som i Dodge Ram.
Bør være kort
Kjennetegnet på en god terrengbil ellers, er at den har en motor med høyt dreiemoment - helst en turboladet diesel med ladeluftkjøler (disse har høyest litereffekt), og at den ikke er for lang.
En lang bil blir fort hengende på stubber og steiner. Videre bør bilen ha "et hjul i hvert hjørne". Dette gjør bilen bedre i stand til å angripe overganger mellom hellende og flatt terreng. Dessuten skal en god terrengbil kunne vade i minst 50 cm vann og klare hellinger på 40-45 grader.
I riktig gamle dager var en 4WD noe som omtrent bare Jeep og Toyota og LandRover laget. Med firehjulstrekk og reduksjonsgir innkoblet var dette " stive" biler som du bare kunne kjøre i skogen. Muligheten for å svinge var sterkt redusert fordi systemet prioriterte traksjon, ikke styring. Med sperret sentralt reduksjonsgir var den vanlige differensialeffekten redusert eller helt utkoblet.
Det er aksel-differensialen som lar det indre og det ytre hjulet i en sving rulle med ulik hastighet, mens senterdifferensialen sørger for kraft til begge aksler. Kjøres bilen på 4WD høyserie, kan du svinge, men på 4WD LO er det meste låst.
- Få biler har denne typen firehjulstrekk i dag, forklarer Kjetil Olafsen, teknisk sjef hos Chrysler Jeep Norge A/S. Dodge Ram er en av de få som har dette systemet. Ved hjelp av en vribryter på instrumentpanelet kan du elektrisk koble deg forbi 4WD HI og inn 4WD LO (lavserie). Bilen blir stiv å kjøre men samtidig kommer du deg effektiv fram i terrenget.
