KUNNSKAPSINDUSTRI: - Det er stor etterspørsel etter vår kunnskap. Det ga grunnlag for å etablere Norner, fortteller Trine Rørvik. Til venstre Thor Kamfjord som leder aktiviteten mot bilmarkedet, til høyre Espen Ommundsen. (Bilde: Anders J. Steensen)
KRAFTKONTRAKT: Den nye kraftkontrakten med Statkraft sikrer Ineos tilgang på energi de neste 13 årene. Det sikrer også drift ved PVC anleggene på Rafnes. (Bilde: Anders J. Steensen)
LIKE VILKÅR: - Vi må ha de samme vilkårene for CO2-kompensasjon som resten av industrien i Europa. HVis ikke vil det gå fkraftig ut over norske industriarbeidsplasser, advarer Eirik Stamland. (Bilde: Anders J. Steensen)
BILLIG: Da Ineos ga opp produskjon av polypropylen ble store deler av forknsingsavdelingen uten arbeid. De ansatte etteblerte Norner, og som en start fikk de kjøpt den omfattende maskinparken for en billig penge. (Bilde: Anders J. Steensen)
STREKKTEST: ¿ For mange produsenter er det viktig å finne fram til de rette egnskapne for sinde produkter. Noe av det viktigste er strekkfasthet, forteller Espen Ommundsen. Her med en prøve som skal strekktestes. (Bilde: Anders J. Steensen)

Norsk gass: De industrielle mulighetene forsømmes

  • arkivnyheter

Norge er en av verdens største produsenter av gass og nest største gasseksportør. I 2010 ble det produsert hele 107 milliarder Sm 3 gass her i landet. Verdien av dette er nærmere 200 milliarder kroner. Disse store ressursene sendes i svært stor grad i rør eller skipes i båt til utlandet enten som rørgass eller LNG, uten at det blir utnyttet til industrielle formål i Norge.

Bruken av gass innenlands er langt lavere enn en rekke politiske målsettinger. Blant annet hadde LO en strategi som ble framlagt av Arent M. Henriksen, at 10 prosent av norsk gassproduksjon skulle utnyttes innenlands. Selv med nære bånd til den rød-grønne regjeringen, så har det vist seg at denne målsettingen ikke er mulig å få realisert.





Lite innenlands

Jevnt over blir i underkant av to prosent brukt innenlands. Det er gass til kraftproduksjon og noe til bruk som energi til industri og en liten andel som råstoff til petrokjemisk industri gjennom etan til petrokjemianleggene i Bamble.

Disse anleggene ble i sin tid etablert i henhold til norsk tradisjon, og ikke minst norsk lovgivning. Dette er nedfelt på § 1–2 om ressursforvaltningen som sier følgende:

– Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.





Gjentar Brattelid

Stortingsmelding 28 (2010 – 2011) En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten understreker det Bratteli-regjeringen på begynnelsen av 1970-tallet la opp til, nemlig å utnytte petroleumsforekomstene industrielt på land. Dette ble nedfelt i det som i dag kalles De 10 oljebud hvor det i tredje bud understrekes at det med basis i petroleum skal utvikles ny næringsvirksomhet. I 6. bud skrives det at i hovedsak skal norsk petroleum ilandføres i Norge.

Tanken bak dette var å skape ny industri som kunne utnytte de rike ressursene som ble oppdaget i Nordsjøen på land i Norge. Dessverre har dette i liten grad blitt en realitet. Oljen skipes i stor grad rett fra felt til egnet raffineri, i de aller fleste tilfellene i utlandet. For det er et paradoks at mens vi i Norge har store oljeforekomster og høy produksjon, har ikke raffineringskapasiteten her til lands økt. Til tross for at Mongstad har blitt utvidet, så har en avtale mellom Statoil og Shell sørget for at Sola-raffineriet til Norske Shell ble nedlagt som følge av økt kapasitet på Mongstad.





Heidrun sentral

Etter at petrokjemianleggene i Bamble ble etablert, henholdsvis på Rønningen og på Rafnes, er det kun reist et industrianlegg på land som omdanner naturgass til et annet kjemisk produkt, metanolfabrikken på Tjeldbergodden. Men det var ikke en industripolitisk årsak til at denne fabrikken ble bygget. Det skyldes ene og alene ønske om å bygge ut Heidrun-feltet og at Conoco som på den tiden var operatør for feltet, ikke hadde noen mulighet til å avsette den assosierte gassen.

Før det ble gitt klarsignal til å bygge ut på Tjeldbergodden, var det derfor ikke mulig å bygge ut Heidrun. Men markedet for metanol var usikkert og først etter at norske politikere i 1984 hadde vært på en USA-tur, hvor eieren av Conoco, kjemiselskapet Du Pont, kunne bekrefte at de var villige til å kjøpe produksjonen fra metanolfabrikken, så kom utbyggingen i gang med Statoil som operatør. Og Heidrun-utbyggingen ble realisert.

Statoil var på den tiden et statlig oljeselskap og forvalter av statens oljeinteresser. Derfor var det til syvende og sist politikerne på Stortinget som bestemte investeringene.





Ingen interesse i Statoil

Historien viser at statskontrollerte Statoil i liten grad har bidratt til å etablere petrokjemisk industri eller å selge naturgass til industrielle formål i Norge. Det er et rent oppstrømsselskap, hvor hovedhensikten er å skape mest mulig verdier ved salg av olje og gass internasjonalt.

Anleggene i Bamble ble bygget ut av Saga Petrokjemi og Norsk Hydro. Senere ble Saga Petrokjemi overtatt av Statoil som deretter solgte til Borealis. I 2006 ble så hele anlegget på Rønningen solgt til Ineos, som også anskaffet anleggene på Rafnes. Dermed er ingen av de petrokjemiske anleggene som ble etablert basert på bruk av etan fra norsk sokkel, på norske hender.





Kjernevirksomhet

Administrerende direktør for Ineos ChlorVinyls’ virksomhet i Grenland Eirik Stamland, ser fordeler med de utenlandske eierne. – Vi har blitt en del av et stort internasjonalt konsern hvor vi er kjernevirksomhet. Eierne er tettere på oss og stiller krav til oss som å være cash positive også i nedgangstider, forteller han.

Da Ineos overtok bedriften hadde Hydro som tidligere eiere investert betydelige beløp i å oppgradere produksjonen i de to fabrikken i Grenland. I tillegg hadde Noretyl, som var eid 50/50 av Borealis og Hydro, som omdanner etan til etylen blitt oppgraderte og modernisert. Mye av jobben med å få anleggene konkurransedyktige, var dermed utført. Hydro og Borealis hadde pyntet bruden klar for salg.





God løsning

– Vi rakk å restrukturere oss på kostnadssiden før nedturen kom i 2008- 2009, forteller Stamland. Det innebar at Ineos fikk en mer strømlinjeformet organisasjon som var mer bevisst ved innkjøp av varer og tjenester.

– Vi kom oss gjennom finanskrisen uten store kriser og nedbemanninger. Vi hadde tilpasset oss på forhånd. Ved at vi er eid av et stort konsern som er mer profesjonalisert innen markedsføring så er vi mindre sårbare. Vi har også en annen oppmerksomhet fra våre eiere når vi ikke er på transferlisten. Jeg vil si at vi har fått en god løsning for petrokjemianleggene her i Norge, sier Stamland.





Står sterkere

Han mener at bedriften nå står sterkere til å møte framtiden enn tidligere. – Våre nye eiere har full kontroll og har lært oss mye. Jeg vil skryte av våre ansatte om det vi har fått til sammen med minimalt konfliktnivå. Nå står vi sterkere, sier Stamland.

En av årsakene til den gode posisjonen er også at bedriften har inngått en kraftavtale som sikrer energitilførselen til anlegget. Det er særdeles viktig for klorproduksjonen som har kraftbehov til elektrolysen.





Økonomisk politikk teller

For Ineos er det krevende at energi og råstoffprisene stiger, mens produktprisene ikke stiger i samme takt. Det presser marginene. Bedriften i Grenland har satt i gang forbedringsarbeider som skal sørge for at de kan leve med pressete priser i hjemmemarkedet som er Europa. Håpet er at dette markedet tar seg opp, fordi mye av produksjonen inngår i produkter i det europeiske bygg og anleggsmarkedet og i infrastruktur.

– Det er frustrerende å høre den norske hverdagsdiskusjonen. Her skrives det om sterk vekst og at framtiden ser lovende ut. Men det gjelder først og fremst for innenlandske parametre. Men denne veksten gjør det dobbelt så vanskelig for oss dersom den norske økonomien blir for het.

– Eksportindustrien kan få en smell i begge ender med et altfor høyt kostnadsnivå. Jeg er urolig for lønnsdannelsen i vår eksportindustri som er helt annerledes i forhold til våre konkurrentland. Det vi opplever er at norske årsverk er 1,6 ganger så dyre som andre nordeuropeiske land.

– En annen utfordring er også kronekursen . fordi vi selger produktene våre i euro og dollar, mens vi har store kostnader i kroner. Derfor er det overmåte viktig at regjeringen fører en ansvarlig budsjettpolitikk. Hvis ikke er jeg redd norsk eksportindustri forsvinner, sier Stamland.





Må følge EU

Selv om det er en del mørke skyer i horisonten er Stamland optimist. Ikke minst fordi de nylig inngikk en langsiktig kraftavtale med Statkraft. – Avtalen gir oss forutsigbarhet og vil sikre at vi er konkurransedyktig. Det danner et godt grunnlag for videre drift. En forutsetning er at Norge følger EU når det gjelder CO 2-avgifter, sier Eirik Stamland.









Hadde salgbar kompetanse

For fabrikkene på Rønningen ble situasjonen annerledes da Ineos bestemte seg for å stenge ned polypropylenproduksjonen og kun beholde produksjonen av polyetylen. Da falt mye av grunnlaget for forskningsavdelingen som arbeidet med utvikling av plast basert på polypropylen som råstoff.

Denne forskningsavdelingen satt på mye kompetanse som måtte være salgbar. Derfor etablerte de ansatte bedriften Norner med plast som spesiale. Som en ekstra innsatsfaktor fikk Norner beholde mot en lav sum, det utstyret forskningsavdelingen disponerte på Rønningen, samt at de fikk beholde de samme lokalene.

– For oss ga dette store muligheter. Vi ble tilgjengelige for at flere aktører siden vi ikke lenger tilhører Borealis eller Ineos. Dermed kan vi utføre tjenester for det som tidligere var konkurrenter sier siv.ing. Espen Ommundsen i Norner.





Planlegger vekst

Det betyr at langt flere får nytte av de materialkunnskapene de 65 ansatte i Bamble representerer. Det er særlig kunnskapen rundt additiver i plast for å oppnå spesielle egenskaper hvor Norner har mye å bidra med. I tillegg har de avansert utrustning som gjør det mulig å teste ut for holdbarhet, særlig påvirkning fra sollys, og slitasje.

– Vi fant det mest formålstjenlig å danne et eget selskap. Det er et marked for kunnskap knyttet til plastindustrien. Utviklingen hos oss ville ta slutt med bare en kunde, sier daglig leder Tine Rørvik.

– I dag er vi det største plasttekniske senteret i Norden. Vi kan behandle eller utvikle plaster helt fra gassmolekylet og fram til endelig produkt, forteller hun. Bedriften hun leder har i dag rundt 350 kunder over hele verden. Norner har god omsetningsvekst og siste skudd på stammen er at de har opprettet et eget selskap i India for å kunne håndtere veksten i Asia derfra. Målet er at de løpet av det kommende året vokser fra 65 til 90 ansatte hvor flertallet har en universitetsgrad.





Ønsker mer industri

– Vi ser at kompetansen innen petrokjemisk industri og anlegg er meget ettertraktet og har en stor verdi. I Norge er det særlig produkter knyttet til rør som er interessante. Vi er involvert i en rekke nye interessante prosjekter som kan bety mye for industriutviklingen her i landet, særlig innen offshore, forteller Rørvik

Hun mener at det er galt å legge ned den kompetansen som er bygd opp over 30 år ved bedriftene i Bamble. – Vi må styrke kompetansen gjennom å bevare det som er viktig og utvikle dette videre. For oss betyr det at vi skal øke antallet ansatte i løpet av den nærmeste tiden. For oss som er i og som jobber med industrien så skulle vi gjerne sett at vi hadde en strategisk norsk industripolitikk hvor innovasjon spiller en hovedrolle. Skal vi være internasjonalt konkurransedyktige må vi ha sterke norske kunnskapsbaserte miljøer, sier Rørvik.

Som eksempler på teknologi som er under utvikling er bruk av CO 2 i plast. – Vi vil ha ny industri hit til Grenland. Hele Rafnes-området bør reguleres til industri slik at vårt industrielle miljø vokser. Det vil bidra til at vi kan øke virksomheten internasjonalt, sier Tine Rørvik.









Undersak:

Klimaforlik hindrer utvikling

Klimaforliket i Stortinget bidrar til at norsk gass ikke utbyttes nasjonalt, men sendes til Europa for å utnyttes industrielt der. Et av de prosjektene som mangler framdrift er Ironman-prosjektet på Tjeldbergodden. Prosjektet går ut på å bygge et jernverk basert på naturgass i stedet for kull. – Naturgass og jernmalm er et glimrende utgangspunkt for bærekraftige industrietableringer, mener professor Leiv Kolbeinsen ved NTNU. – Med gassbaserte industriklynger rundt et jernverk, kan Norge skape verdier av gass som ligger for langt fra energi- markedene til å fraktes dit i rør. Med rett sammensetning av industriklyngene kan nesten alle avgasser resirkuleres, og CO2 kan altså håndteres og lagres effektivt, sier han.

SINTEF mener at lignende vurderinger kan gjøres også andre steder langs kysten. Feltene i Norskehavet, utenfor Lofoten- Vesterålen og i Barentshavet antas å ha interessante gassforekomster for slik bruk. Myndighetene kan bidra ved å tilrettelegge rammebetingelsene slik at en ny industriell æra skal få utvikle seg med spennende arbeidsplasser i landsdeler som ønsker attraktive sysselsettingstilbud.

Foreløpig setter klimaforliket en stopper for slike planer.