PROFILEN: INDUSTRIDESIGNER PER FARSTAD

– Norsk design er for lite hardcore

Per Farstad har designet alt fra ostehøvel til bro. Han mener industridesignerne har en svak profesjon.

Per Farstad

  • Født i 1951.
  • Har designet en rekke produkter.
  • Professor ved Institutt for industridesign
    ved AHO.
  • I 2004 startet han Designinstituttet i Oslo.
  • Hobby: Kunstutstillinger og reiser.
  • Favorittbok: Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Márquez.
  • Sivil status: Enkemann, samboer,
    to døtre 29 og 27 år, bor på Nordberg.
  • Favorittprodukt: Iphone.
  • Favorittby: Roma.

Per Farstad er det nærmeste man kommer en norsk guru i industridesign.

På merittlisten har han blant annet skistaver, avfallsdunker, maritime produkter og en trebro ved E16 i Begnadalen. Vel og merke i prosjektgrupper med andre designere.

I tillegg til å undervise ved Arkitektur- og designhøgskolen (AHO) og drive sin egen designbedrift, leder han Design­instituttet, en ettårig skole for industridesign. Lokalene ligger i et gammelt fabrikkbygg på Sagene i Oslo.

Glamox-eventyret

Farstad fikk sitt gjennombrudd som industridesigner i 1983.

– Jeg var 30 år gammel. Da kom panelovnen til Glamox. Det var en helt ny type ovn. Da jeg så den i butikken var det et veldig stolt øyeblikk.

Ovnen kom ut ikke ut av det blå, men var et slags bestillingsverk.

– Glamox drev med lysarmaturer og varmeovner. Produktsjefen viste meg bedriften og fortalte om prosjektet. Fabrikksjefen kom kjapt innom møtet: «Kan du ta på deg dette oppdraget? Si nei hvis du ikke klarer det.»

Den unge moldenseren sa ja.

– Produktet er solgt i hundretusener. Problemet med den gamle varmeovnen var at den hadde 28 sveisepunkter, og sveis­ing er dyrt. Vi bestemte oss for å sette sammen en ovn uten sveising. Prinsippet gikk ut på å ha endestykkene i elastisk plast, som snappes på stålplaten og låser konstruksjonen.

Article1181_Image2000.jpg

Mykere form

Farstad ga den nye ovnen en mykere form. Han stilte seg spørsmålet, «hvilket uttrykk skal varmluft i bevegelse ha?».

– Det hadde noe å gjøre med myke bevegelser. Produkt nummer én i verden er bilen, den har alt: Teknologi, farger, produksjon, marked, forbrukere. Bilindustrien på 1980-tallet var inne i en mykere designprofil, og dette påvirket mange andre produkter.

Industridesignere er sjelden alene om et produkt. Farstad er opplært til å jobbe i team, og at bedriften er med på designprosessen. Han debuterte som designer midt i digitaliseringen av norsk industri.

– De kastet ut tegnebrettene og fikk inn datamaskiner året før jeg kom til Glamox. Det satt en eldre mann med den brune matveska si ved produksjonsmaskinene. Det var en ringelyd når lunsjen kom, og han spiste matpakka på arbeidsstasjonen sin.

Ovnen ble laget av sinkbelagte stålplater. Glamox kjøpte inn en ny maskinpark mens Farstad designet.

– For Glamox ble ovnen en kjempesuksess. Senere ble de kjøpt opp av Adax, og noen titalls varianter av ovnen er kommet på markedet senere.

Les også: Denne høyttaleren bruker rommet som kasse

Sykkel fra Lillehammer

– Når ble du interessert i design?

– Design er noe urbant, og jeg oppdaget at jeg ville designe for industrien da jeg flyttet til Oslo. Men det første jeg la merke til som kul design var en Lillehammer-produsert Trygg-sykkel jeg kjøpte i Molde. Den hadde en utrolig fin, flyinspirert kjedekasse.

Farstad var ferdig utdannet industridesigner ved Statens håndverk- og kunstindustriskole (SHKS) i 1981. Siden den tid har han både undervist i industridesign, og vært med på å utvikle en rekke produkter.

I 1996 ble Institutt for industridesign innlemmet i AHO. Utdanningen ble en femårig master, og Arkitekthøgskolen fikk navnet Arkitektur- og designhøgskolen.

– I 2003 fikk jeg statsstøtte til å starte en forskole i industridesign for 28 studenter. I Norge utdannes det totalt 75

industridesignere hvert år.

– Er det jobber nok?

– Ja, mulighetene er der. Jeg er produktdesigner, men det er også et godt marked for interaksjonsdesign og systemdesign. Det foregår ulike spesialiseringer innenfor industridesign, og utifra det kan man få jobb i industri og næringsliv.

Article1181_Image2001.jpg

– Svak profesjon

Ifølge Farstad har industridesignerne en svak profesjon sammenlignet med for eksempel arkitekter.

– Noen designere, som Phillippe Starck, er internasjonale stjerner. Jeg så ham i Paris en gang: En rar mann i gul jogge­bukse, skjorte og en stor hatt. På 1980-tallet hadde Starck en Harley Davidson parat hver gang han ankom en storby, så han kunne kjøre med stil til kundene sine. Man må ha trangen til å bygge seg opp som en stjerne. Jeg sier til studentene: Vil du selge deg selv sammen med løsningen, eller vil du arbeide anonymt i prosjektgrupper?»

Farstad påpeker at Norge ligger i periferien, og da er det vanskelig å slå igjennom internasjonalt.

– De siste årene har norsk design markert seg. Men vi driver mest med low-tech produkter: Kule ting for hjemmet. Emballasje for meieriprodukter. I Norge er det for lite hardcore industridesign som varmeovner eller rullatorer.

– Finnes det en holdning blant ingeniører om at design er noe unødvendig dill?

– Da jeg begynte i faget var det sånn. Man trodde designerne gikk med alpelue og rød bukse. Men det har bedret seg. Det er mange gode eksempler på at designere fungerer i industrien. Designerne er avhengige av å jobbe med ingeniører, og mange gode produkter er laget av ingeniører.

Les også: Denne skolen har ingen klasserom

Article1181_Image1944.jpg

Noe egenartet

De siste årene har Farstad sett et økende behov for designmessig egenart, noe som har et snev av kunstfaglig pedagogikk, eller estetikk.

– Dette har med utseendet og oppfattelse av produktet å gjøre. Dessuten er forbrukerne blitt mer bevisste. Man stiller krav til bruksmåte og ergonomi.

Farstad mener at faget industridesign bygger på to ting:

– For det første må man skape et uttrykk, slik at målgruppen eller firmaet får sin egen identitet, for eksempel har Apple-produkter dette unike i seg. For det andre må man se på bruksfunksjon. Disse to tingene skal en industridesigner kunne. I tillegg kommer materialkunnskap og kunnskap om produksjon. Der er man avhengig av ingeniørene.

– Hva skal til for å gjøre Norge mer innovativt, utover at staten kaster penger etter gründere?

Innovasjon for meg er å stille spørsmål. Det oppstår nye teknologier og materialer og varianter av dette. I bruksfunksjon er det mye å hente på at man ser konseptuelle helheter. Kunnskap om samfunnet, trender og målgrupper står sentralt i all design. Det er her industridesigneren skiller seg fra ingeniøren, som primært er teknologisk skolert.

Farstad har troen på hverdagsprodukter. Han ser mange dårlige produkter som kan forbedres, og han tror det er mye å hente ved å koble tradisjonelle produkter med elektronikk og data.

Spark med hjul

– Hvilke av dine produkter gikk til helvete?

– Mitt aller første prosjekt. Som ferdig utdannet i 1981 fikk jeg et oppdrag i fanget. En bedrift i Innherrad i Nord-Trøndelag skulle ha hjulspark. Jeg designet den og laget en prototyp. Men jeg skulle sett mye tidligere at hjulsparken var dødsdømt i utgangspunktet fordi produktet måtte bli enten utrygt og/eller overdimensjonert.

Imidlertid førte sparkfadesen til at Toten Produkter ville ha Farstad til å designe rullator.

– Myndighetene ville ha norske produkter for eldre. Jeg hadde et fint samarbeid med en ingeniør­ene på Toten. Rullatoren ble en suksess og lages stadig i nye versjoner.

Ingen patenter

Merkelig nok har ikke Farstad noen patenter.

– Det gjelder å lage noe som er så innovativt at konkurrentene bruker lang tid på å komme etter.

– Hva mener du om at det danske Statsministeriet har en talerstol prikk lik en iPhone 4 på høykant?

– Former blir trender som overføres til andre produkter. Danmark er en designnasjon.

På Teknisk Museum kan man se fysiske bevis på at Norge var tidlig ute på mobiltelefoner, data og hi-fi. Men den norske mobiltelefonen tok aldri av.

– Hva kan vil lære av norsk industrihistorie?

– Da mye av norsk industri ble lagt ned, tenkte man utrolig mye på masseprodukter. Man la ned all skoindustri i Norge fordi man ikke skjønte tidsnok at det er kunden som skal stå i sentrum. På 1960-tallet produserte vi fortsatt de spisse, svarte skoene førkrigsgenerasjonen skulle ha. Verden forandrer seg. Så på 1970-tallet da alle skulle ha fotformsko startet danskene Ecco, som ble en kjempeindustri.

Les også: Slik vil ny teknologi forandre helsevesenet

Ny hytte for 62000 kroner 

Article1181_Image2002.jpg

Logoens tidsalder

Logoer er for tiden et stort tema. Det virker som alle store selskaper skal ha ny logo.

– Hva synes du om Statoil-logoen, snøkrystallet?

– Rosen som ligner på en turbin? Den funker. Jeg var tilstede da logoen ble presentert. Den beveger seg på en annen måte en den gamle oljedråpen. Logoen er en del av tidsånden og gir nye muligheter for animasjon.

Farstad har selvfølgelig en fancy kaffemaskin på kontoret.

– Kan du beskrive den perfekte kaffekoppen?

– Det kan godt være et krus uten hank. Da kan man bruke et større grep, sier han, og legger til at koppen også må være i et materiale som isolerer varmen, så man ikke brenner seg.

– Har du sett denne koppen, eller er den bare en idé?

– He, he. Jo, den finnes. Kaffekoppen med hank og en smalere diameter nederst er blitt standardisert i verden. Formen er funksjonell. I Italia har mange av espressokoppene ikke hulrom i hanken, så du må klype hardt. Det er fortsatt mye å ta fatt i.

Flere profiler:

TV-fysiker Andreas Wahl: – Lærerne bør gå først i 17. mai-toget

Øystein Stray Spetalen: Ville bli samferdselsminister

Erik Solheim: «Er det egentlig statssekretær Heidi Sørensen som er miljøvernminister?»

Gudmund Hernes: – Jeg angrer ingenting

Halvard Hanevold: – Jeg hadde vanvittig lyst til å bli god