Nasjonalbibilioteket: Nytt og gammelt side om side. 7. juni i år sto en nyrestaurert bygning klar for publikum i Drammensveien i Oslo.
GOD FORMIDLING: Vigdis Moe Skarstein med tegningene av nybygget og plansjen med fargeprøvene til innredningen i nybygget i Oslo. (Bilde: Leif Haaland)
GOD FORMIDLING: Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein viser tegninger av nybygget og plansjen med fargeprøver til innredningen av Nasjonalbiblioteket (Bilde: Leif Haaland)

Norges kunnskapskiste

Selv om det skorter på runesteiner, oppbevarer Nasjonalbiblioteket uhorvelige mengder av det skrevne ord. Vi snakker om organisert oppbevaring av kunnskap.

– Landet har en av verdens mest moderne pliktavleveringslover, poengterer nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein. Loven er teknologiuavhengig. Det betyr at bøker, aviser, tidsskrifter, brosjyrer, postkort, årsmeldinger fra bedriftsidrettslag, ukeblader med og uten vedlegg, CD-plater, grammofonplater og filmer må leveres til Nasjonalbiblioteket.

Tonnevis av dette materialet lagres inne i fjellet i Mo i Rana. Og det er enda mye mer.

– Det siste er at vi selv har begynt å høste inn det norske domenet .no, sier hun. For dagens digitale dokumenter er morgendagens kulturarv! Intensjonen er at mest mulig skal lagres.

Organiser kunnskapen

Bibliotekenes fagområde er å organisere kunnskap og bygge netttverk. Data er et uvurderlig hjelpemiddel. Men den store jobben er likevel å restaurere alt og ta vare på det. I Mo i Rana er det et stort medielaboratorium som restaurerer musikk, lyd, film og bilde. Papirkonservatorer tar vare på papirbasert kulturarv.

Den største utfordringen er at de digitale dokumentene endrer format. Kunnskapsbærerne endrer karakter. Det kan bli umulig å få frem innholdet på disketter og CD-er ettersom format og standarder endres. Derfor er det en kjempeoppgave å konvertere all denne informasjonen til nye formater. Og dette må skje ettersom den teknologiske utviklingen springer frem. For våre etterkommere er det liten vits i informasjonsbærere som ikke kan leses.

Allsidighet

En meget allsidig bakgrunn – også bibliotekarutdanning – var grunnen til at Vigdis Moe Skarstein for ett og et halvt år siden ble plukket ut til nasjonalbibliotekar. Både kultur- og universitetsbakgrunn var viktig.

Magistergrad i litteraturvitenskap var ikke å forakte. Hun har vært kulturdirektør i Trondheim kommune og universitetsdirektør ved NTNU. Erfaring med hektiske dager kommer godt med i hennes nåværende stilling. Særlig koker det i disse månedene før den nye Nasjonalbibliotekbygget åpner – og all innmaten skal til bake dit etter noen års eksistens på midlertidige lagerplasser.

Når hun skal beskrive hvordan en vanlig hverdag er, kommer det kontant: – Hektisk - fulgt av en trillende latter som avslører at hun trives med slike tilstander. Hun har vært med og bygget opp en ny organisasjon.

To avdelinger som ligger 100 mil fra hverandre skulle sveises sammen. I løpet av 16 år har avdelingen i Mo i Rana opparbeidet seg en meget høy kompetanse innen IT, konservering, foto og film. Den relativt ferske nasjonalbibliotekaren mener det kan være en styrke å ha to avdelinger, der hver har sin sterke side.

Organisasjonen i Oslo er skilt ut fra tidligere Universitetsbiblioteket. Derfor er det først nå i moderne tid at Norge virkelig har et Nasjonalbibliotek.

Muligheten kom da Universitetsbiblioteket fikk et nybygg på Blindern. Da kom gamlebygget til heder og verdighet som Nasjonalbibliotek. Det måtte restaureres og få nye magasiner. De er nå bygget under jorda. Aktivitetene i Oslo og Mo i Rana er kommet i takt. Fortsatt er ledelsen opptatt av fremtidsvyer, med IT og innovasjon som sentrale satsingsområder.

Formidling

I disse ommøbleringstider er formidling et nøkkelord.

– Verdien av å bevare noe for ettertiden reduseres dersom det ikke også er aktivt i bruk i samtiden. Vi må bli bedre kjent og legge til rette for et allment interessert publikum – samtidig som forskning blir et viktig felt med det interessante materialet vi har. Vi vil dele våre verdifulle samlinger med flest mulig. For å vise oss frem vil vi stille ut en del av våre unike samlinger. Vi får også en konferansesal, sier hun. Men det er ikke mulig å lokke ut av henne hva som er det mest unike i samlingen.

Vigdis Moe Skarstein nevner likevel håndskriftsamlinger, utenlandsk materiale fra den tidligste trykkekunsten, såkalte inkunabler, vuggetrykk. Så her finnes også noe av Europas kulturarv.

Totalt sett har Nasjonalbiblioteket ressurser og kompetanse til å bli en viktig samfunnsinstitusjon. Nybygget vil hjelpe på de daglige rutinene, og det ga også en mulighet til å få bedre sikkerhet. Parolen nå er økt fokus på formidling slik at publikum får tilgang til de unike skattene i Nasjonalbiblioteket.