Oljedirektoratets siste estimater viser at det er 9,3 milliarder Sm 3 oljeekvivalenter igjen å produsere.
Kun en tredel av all olje og gass som kan produseres, er hentet opp av kontinentalsokkelen siden produksjonen kom i gang på Ekofisk-feltet i 1971.
Når politikere på Stortinget med tyngde påstår at ojeeventyret er over, tar de grundig feil. Det kan i beste fall sies å være en skinnmanøver for å innbille befolkningen at statens inntekter fra olje snart er slutt, og at folk av den grunn må belage seg på harde tider og dårlige pensjoner. I hele det 21. århundret kommer det til å være virksomhet på sokkelen som bringer kapital til landet og holder folk i arbeid.
Nye konsepter
Men arbeidet vil endre karakter i forhold til de metoder som hittil har vært brukt. Olje- og gassfunnene vil ligge vanskeligere tilgjengelig. Krav til miljø, sikkerhet og effektivitet vil øke. Både staten som den største eieren på sokkelen og oljeselskapene vil ha mer igjen for hver investert krone.
Teknologiutviklingen i norsk oljevirksomhet må intensiveres. Kunnskapsinnholdet og teknologidelen vil utgjøre en stadig større andel av investeringene. Det betyr mer arbeid i ingeniørmiljøene, men mindre arbeid for verkstedsindustrien og i oljeselskapenes driftsorganisasjoner. Fjerndrift av anlegg, utbyggingskonsepter som bringer hydrokarbonene fra feltene ut i havet og inn til land, vil øke i omfang. Vi ser allerede nå konturene av dette, med de store utbyggingene på Snøhvit og Ormen Lange.
En halv milliard årlig
For å nå målene kreves en enorm forskningsinnsats. Norges forskningsråd har fått i oppdrag å lede denne utviklingen gjennom programmet Petromax. For inneværende år, som kun er forprosjektet før selve forskningsprogrammet starter, er det bevilget 55 millioner kroner.
Men programmet er mer ambisiøst enn som så. De nærmeste syv årene regner Forskningsrådet med å bevilge minimum 500 millioner kroner årlig. Det tilsvarer kostnadene for fem letebrønner i året, for å kunne få bedre treffprosent under leteboring, og sist men ikke minst, høyere utvinningsgrad. Gevinsten er anslått til mer enn 2000 milliarder kroner, eller mer enn det dobbelte av den oljeformuen Norge hittil har klart å skrape sammen i oljefondet.
Pessimistene tok feil
I skrivende stund er det til sammen boret 2408 brønner på norsk sektor. Det er produsert 3,8 milliarder Sm 3 oljeekvivalenter. Dette er en sterk motsetning til hva norske geologer skrev til Utenriksdepartementet, UD, i forbindelse med en FN-konferanse i Geneve om havets folkerett, som startet den 24. februar 1958. Brevet, som er datert dagen etter, slår fast:
Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.
Men selv om det norske fagmiljøet den gang var avvisende og pessimistisk, fantes det andre som på et langt tidligere tidspunkt trodde på mulighetene for petroleumsforekomster utenfor Norge. Biskop i Bjørgvin, Erich Ludvigssøn Pontoppidan, skrev allerede i 1752 i sitt naturhistoriske verk om Norge, følgende om Nordsjøen: Det er ventelig at i Havet, ligesom på Jorden, utgyde seg her og der nogle rinnende Olie-Bekke eller Strømme av Petroleo, Naphta, Svovel, Sten-kul-Fedme og andre bitumineuse og olieagtige Safter
Hvor rett skulle han ikke få, denne bergenske oljeprelat fra rokokkoens tidsalder.
Avslo enerett
Funnet av gass utenfor Nederland i 1959 skapte interesse for norsk sokkel. Allerede i 1962 henvendte Phillips Petroleum seg til daværende fylkesmann i Oslo, Trygve Lie, og ba om å få enerett på lete og utvinning av olje og gass på norsk sokkel. Trygve Lie var den eneste nordmannen amerikanerne kjente til.
Svaret fra norske myndigheter var nei. Ingen selskaper skulle få enerett på det som ble ansett som norske naturressurser.
Norske myndigheter valgte en annen vei enn den danske, hvor skipsreder Arnold Peter Møller fikk enerett til olje- og gassressurser på den danske sokkelen for den nette sum av kroner 40.
Jens Evensen tok grep
Den 31. mai 1963 fremmet regjeringen Gerhardsen ved en kongelig resolusjon høyhetsrett over norsk kontinentalsokkel. Rettighetene til alle naturressursene i norsk sokkel ble sikret. Knappe to måneder senere kom lov om utnyttelse av undersjøiske naturforekomster. Denne slo fast at det tillegger staten myndighet å tildele retten til å utforske eller utnytte naturforekomstene i det som ble definert som norske farvann.
Mannen bak denne lovgivningen var daværende ekspedisjonssjef i UD, Jens Evensen. Sammen med sin nære medarbeider Leif Terje Løddesøl utviklet de lovgivningen som senere har dannet grunnlaget i norsk oljeforvaltning. Sokkelens størrelse ble definert etter midtlinjeprinsippet. Noe som gav Norge store arealer i Nordsjøen.
Den første olje
13. april 1965 ble den første konsesjonsrunden på sokkelen lyst ut ved en annonse i Norsk lysningsblad. Esso fikk tildelt produksjonslisens nr. 1. Feltet er i dag i drift og har navnet Balder.
Den første som fant olje var Phillips Petroleum på Ekofiskfeltet med boreriggen Ocean Viking. Etter at flere oljeselskaper til sammen hadde boret 33 tørre brønner på sokkelen, ble det påvist olje i krittlagene som lå 3192 meter under havbunnen i november 1969.
Allerede to år etter var feltet i drift.
Tidspunktet for innledningen av oljealderen kunne ikke vært bedre. Yom Kippur- krigen i 1973 brakte verden inn i en oljekrise. Organisasjonen av oljeeksporterende land, Opec, skrudde igjen oljekranene, og oljeprisen steg til himmels. Vesten ble for alvor klar over den avhengigheten de hadde av de ustabile araberlandene. Andre kilder for olje og energi måtte finnes. Nordsjøen kom i verdens fokus, og høy oljepris sørget for lønnsomheten.
Oljeeventyret var i gang.
Stavanger - en oljemetrolpol
Opprinnelig var tanken at Norsk Hydro skulle være den toneangivende norske aktøren, men det ble tidlig klart at det var behov for et statlig norsk oljeselskap som kunne sikre eierrettigheter og forvaltningen av oljeressursene. 1. januar 1973 startet Den norske stats oljeselskap, Statoil, virksomheten i Stavanger, med Arve Johnsen som sjef og Marit Falck som kontordame. Kassen var i en gammel sigareske.
Resten av historien er et eventyr. 1970- og 80 årenes ungdom strømmet til industrien. Til sammen er det investert for rundt 1200 milliarder kroner. Nær 70 prosent er levert av norske underleverandører. Norsk industri har blitt verdens fremste på oljeteknologi til havs, og oljeselskaper verden over snur seg til norske selskaper for å søke råd og for å anskaffe utstyr til sin oljevirksomhet.
Stavanger er snudd fra å være en stor hermetikk- og fiskerby, til å bli en av verdens tre oljehovedsteder. I dag sysselsetter industrien nær 80.000 arbeidstakere i Norge. Den står for firedel av det norske bruttonasjoanlproduktet og er vår klart største eksportindustri. Brorparten foregår på Vestlandet, selv om noe nå forflyttes til Nord-Norge.
Mentaliteten er endret. Før sa stavangerfolk: - Eg er fra Stavanger, gjør det någe? Nå heter det, - Eg er frå Stavanger, va' det någe?
