NØDVENDIG: NHO og Norsk Industri mener at skal Norge være attraktivt for oljeindustrien må det åpnes for nye leteområder. (Bilde: Illustrasjon, Simen Håkonsen)

NHO og Norsk Industri: Forlanger konsekvensutredning nå.

  • arkivnyheter

Kunnskap er en forutsetning for gode beslutninger. – Også i forhold til spørsmålet om hvordan vi skal forvalte våre naturressurser utenfor Lofoten og Vesterålen. En god forvaltning forutsetter at vi innhenter nødvendig kunnskap innenfor en formell og avklart prosess, før evt. beslutninger om aktivitet fattes, skriver John G. Bernander, adm. dir. NHO, og Stein Lier-Hansen, adm. dir. Norsk Industri i sin kronikk. se under:





Bare en konsekvensutredning (KU) sikrer oss et rammeverk for kunnskapsinnhentingen basert på en god forvaltningstradisjon.

Et ”ja til KU” er ikke et ja til utbygging. Det er et ja til at vi også i Lofoten og Vesterålen skal avslutte en lang periode med kunnskapsinnhenting innenfor formelle rammer som sikrer medvirkning fra alle relevante miljøer. En formell KU sikrer innhenting av kunnskap og vurdering av kunnskapen gjennomført i åpne og demokratiske prosesser.

En KU for dette omstridte området vil konkretisere kravene til eventuell drift, inkludert krav til forsterket oljevernberedskap. En KU synliggjør lokale og nasjonale ringvirkninger.

LO-leder Roar Flåthen sa det slik, i en DN-kronikk forleden: ”Uten en konsekvensutredning vil et eventuelt nei til oljeutvinning være basert på at det ikke var innhentet tilstrekkelig kunnskap til å si ja, ikke at det var innhentet kunnskap som ga grunnlag for nei”. Det er vi enig i.





Ikke nødvendigvis ja

Slett ikke alle områder utredet gjennom en KU, er åpnet. Skagerrak, Trøndelag 1 Øst, kystnære områder i Nordland IV og V er noen eksempler på konsekvensutredninger som ikke har medført åpning.

Konfliktfylt tema trenger KU

Hva som skjer i Lofoten og Vesterålen, vet vi ikke i dag. Det er derfor det er så viktig å hente inn den kunnskapen vi trenger! Ikke minst fordi debatten om aktivitet i disse områdene er svært konfliktfylt. Det er nettopp i slike situasjoner vi trenger en KU.

Gjennom 40 år med petroleumsaktivitet på norsk sokkel, har vi utviklet Norges største næring og verdiskaper. 415 av 430 norske kommuner har aktivitet og inntekter som kan relateres til olje og gass. Mer enn 200.000 personer er direkte og indirekte tilknyttet petroleumsnæringen. Av disse er mer enn 100.000 ansatt i leverandørindustrien.

Gjennom teknologiutvikling og industriell tenkning av ypperste klasse har vi tatt opp olje og naturgass uten at noen kan peke på varig tap av naturverdier.

Lofoten, Vesterålen og Senja ligger i forlengelsen av eksisterende infrastruktur. Det finnes god kunnskap om geologien i området og det finnes teknologiske løsninger for en eventuell utbygging. I Barentshavet er seismikkunderlaget mye dårligere. En eventuell utbygging her ligger svært langt fram i tid, men området er viktig nok i et langsiktig perspektiv.

Dersom EU skal kunne stole på Norge som gassleverandør etter 2020, må det tas beslutninger nå. EU trenger naturgass, ikke minst for å redusere sine utslipp av klimagasser basert på kullkraft. Miljøeffektiv produksjon av elektrisitet basert på naturgass er en viktig forutsetning for den satsingen som EU har for fornybar energi.





Må ha forutsigbarhet

Industrien trenger forutsigbarhet og tillit til at norske politikere i framtiden vil basere vedtak på KU for å legge til rette for åpning av nye områder. Dette er nødvendig for å hindre at viktige fagmiljø forvitrer.

Det er ikke gjort noen store funn siden Ormen Lange i 1997. Aktuelle feltutbygginger som Snøhvit og Gjøa er fra 80-tallet, mens for eksempel Gudrun er fra 1975.





Kartlegging viktig

Nå og i noen få år framover er det god aktivitet på norsk sokkel, men når vi nærmer oss 2020, faller investeringsprognosene kraftig. Norsk sokkel må ha et jevnt og høyt aktivitetsnivå. Da må vi få avklart hvilke områder som kan åpnes når aktiviteten faller.

Det er viktig med kartlegging og letevirksomhet i Barentshavet, inkludert våre nye områder i Barentshavet sør-øst. Tidslinjene for leverandørindustrien er imidlertid enda lengre i disse områdene og eventuell produksjon ligger svært langt fram i tid.

En prioritering av Barentshavet framfor Nordland V og Troms II vil skape betydelig usikkerhet i industrien. Vi kan risikere at oljeselskapene mister interessen for leting og investering på norsk sokkel og vender fokus og investeringer mot andre lands kontinentalsokler og våre viktige fagmiljøer forsvinner med dem. Det er ikke en utvikling verken Norge eller miljøet vil være tjent med.