Nei til Kuwait

Selv om de politiske myndighetene og industrien så langt som råd er, prøver å tilbakevise påstandene, endres ikke utlandets oppfatning av Norge og norsk næringsliv.

Norske myndigheter gjennomførte nylig en større undersøkelse om hvorfor ikke matprisene sank i tråd med reduserte priser til bøndene. Svaret var dårlig produktivitet i en skjermet næring, næringsmiddelindustrien. Dette burde heller ikke overraske en eneste sjel.

Det er få industrialiserte land som bruker mindre penger til forskning og utvikling (FoU) enn Norge. Vi sakker stadig mer og mer akterut. Nesten ingen tror på kirke-, utdannings- og forskningsminister Trond Giske når han lover at vi skal opp på gjennomsnittlig OECD-nivå i løpet av fire år. Selv om ordene er fagre nå før valget, tyder revidert statsbudsjett på status quo.

Kunnskap i form av mennesker, folk som har lyst til å forske og faglig fordype seg, er nødvendig for at det skal bli mulig å bruke mer innen forskningen. Når den samme Giske nylig avslår søknader om å knytte forskningsinstitusjoner som FFI og Ife og videregående skole sammen, så bekrefter det at forskning ikke står høyt på hans dagsorden.

For mange norske bedrifter er FoU noe som drives i en krok, selv om det bør være grunnstenen for bedriftenes videre eksistens. Lederne er for opptatt av nuet, og ikke av fremtiden.

Siden teknologisk kunnskap og innsikt er en mangelvare blant mange industriledere og hos myndighetene, er det fare for at utviklingen ikke vil snu. Skal vi opprettholde et konkurranseutsatt næringsliv i fremtiden, må det bli aksept for at det lønner seg å bli teknolog. Det er tross alt teknologibedriftene som skaper lønnsomme arbeidsplasser og som skal trygge vår velferd i fremtiden.

Vi må ikke bli et Nordens Kuwait.