Telenors nye forskningsdirektør Hans-Christian Haugli - stiler noe motvillig opp foran et Nietsche-sitat. - Kan vi stå for dette, da? Et beroligende svar fra kollega: - Det er jo bare kunst, jo! (Bilde: Finn Halvorsen)

Ned på Tele-jorda

  • Arbeidsliv

Vi merker det med en gang.

Telenors nye forskningsdirektør H-C Haugli, eller Hans-Christian, som bokstavene står for, er ennå ikke helt fortrolig med sine nye omgivelser og sine nye undersåtter der vi vandrer rundt i Telenors flotte lokaler på Fornebu på jakt etter egnet fotomotiv.

Han blir nærmest bestyrtet da TUs utsendte vil ha bilde av ham foran et Nietsche-sitat som pryder veggen i mer enn tabloidfete typer.

- Kan vi stå for dette, da? Han retter spørsmålet litt undrende mot tilfeldig passerende Telenor FoU-ere - tydelig i villrede.

- Det er jo bare kunst, jo! Et skikkelig teknologsvar. Det reneste sesam-sesam. Direktøren er klar for fotografering.

EGENTLIG HADDE HAN slett ikke tenkt å komme hjem til gamlelandet som han forlot rett etter endt sivilingeniørutdanning ved Norges tekniske høgskole i 1980. Men så fikk han telefon fra Berit Svendsen, den dobbeltarbeidende Telenor-damen som lenge har vært både forskningsdirektør og teknisk direktør for hele konsernet, eller CTO - Chief Technical Officer, som er den korrekte tittelen. Telenor er et internasjonalt konsern, må vite. Hun trengte hjelp. Når Berit ringer, da lytter man. Alle som har møtt henne, vet det.

- Dessuten hadde hun noe å by på. Telenor representerer tross alt ett av landets aller ypperste IKT-miljøer. Når man får tilbud om å lede et slikt miljø, slenger man ikke på røret, man tenker i alle fall på saken, sier Haugli.

Så vidt vi skjønner, tenkte han ikke så altfor lenge heller. I alle fant begynte han i sin nye jobb i begynnelsen av januar. Resten av familien befinner seg fremdeles i Ottawa i Canada, Hauglis seneste adresse i utlendighet.

Ikke så å forstå at de ikke vil flytte til Norge. Hauglis kone hadde ikke noe i mot etter hvert å bevege seg i retning av sine svenske røtter. Men datteren på 12 skulle få avslutte skoleåret først, hus skulle selges og diverse andre praktiske gjøremål ordnes. Men sønnen på 17 har kanskje grodd fast i landet med lønnetrær. I alle fall starter han sine universitetsstudier der til høsten.

HVORDAN HAVNET SÅ egentlig Haugli i utlandet? Det kunne gått annerledes. Han hadde for eksempel jobb som vitenskapelig assistent hos professor Bjørn Angelsen på NTH, som har viet hele sitt liv til utvikling av hjerte-kardiologi. Veien ville ikke vært lang til Vingmed i Horten, et av verdens ledende selskaper på dette området.

Eller han kunne blitt fanget av Willy Simonsens lange armer. Haugli innrømmer at den store mannen gjorde inntrykk: - Når gamle Simonsen smelte i dørene eller brumlet med sin bassrøst, da ble det stille.

Haugli kunne videreført Simonsens verk og vært mannen som sørget for at landet fikk det Nokia Norge aldri fikk. En kanskje nokså umulig oppgave. Det ble med sommerjobben hos Simonsen Radio.

Den unge Haugli ville ut. Han ville lære mer. Tilbudet om å jobbe i ESTEC (European Space Technology and Research Center) i Nederland var midt i blinken.

- Det var et utrolig miljø og et privilegium for meg å få jobbe sammen med over 800 topp kvalifiserte forskere. Men det var egentlig litt pinlig at de betalte meg lønn, jeg kunne jo ingenting! Men jeg kompenserte ved å lese til langt på natt den første tiden.

Dermed var Haugli inne i satellittkommunikasjon med begge bena, et felt han mer eller mindre har holdt seg til helt til nå. Det gikk i automatisk testing av satellitter, bølgeutbredelsesstudier, systemkonstruksjon og prototyp terminalutvikling i fire år.

- Det var meget avansert forskning, men vi så aldri kommersielle resultater. Dette begynte etter hvert å frustrere meg, husker Haugli.

DE NESTE TI årene i hans karriere, fra 1984 til 1994 hos Inmarsat i London, bød på slike muligheter i rikt monn. Han var blant annet prosjektleder for Inmarsat-C og ledet utviklingen av den bærbare telefoniterminalen Inmarsat-M. Han ledet etter hvert også Inmarsats samlede FoU-aktivieter.

- I løpet av mine år i Inmarsat vokste organisasjonen fra 65 til 650 ansatte. Det hele ble mer byråkratisk. Ting gikk tregt og jeg ble utålmodig. Dessuten; London er ikke akkurat ideelt for småbarnsfamilier, sier Haugli.

Likevel må vel overgangen fra en toppstilling i en anerkjent internasjonal satellittorganisasjon til Vistar Telecommunications, et lite, ukjent kanadisk selskap på 10 ansatte, kunne betegnes som noe vågalt.

Haugli karakteriserer seg selv som forsiktig av natur: - Jeg er likevel ikke redd for å ta litt risiko, men har alltid en plan B. Det var et bredt og avansert teknologimiljø i Ottawa-området, ofte betegnet som Silicon Valley North. Om det skulle gå galt i Vistar, ville det være mange andre muligheter i samme strøket, sier Haugli.

Nå gikk det ikke galt, snarere tvert i mot. Vistars aktivitet på mobil satellittvirksomhet, som var Hauglis ansvar i selskapet, representerte en omsetning på 300 millioner kroner da firmaet ble solgt i 2001.

SIDEN HAN VAR medeier, ga salget også noen kroner inn på Hauglis konto. De pengene brukte han året etter til å starte opp sitt eget selskap, BudiLinks, sammen med daværende direktør i Vistar.

Haugli har gjentatte ganger demonstrert evne til å skape produkter og verdier med solide tekniske kunnskaper som utgangspunkt. Det er denne egenskapen kombinert med bred internasjonal erfaring Berit Svendsen har falt for.

Nå er det bare opp til Haugli selv å vise at han kan levere varer også i hjemlandet. Og hvorfor skulle han ikke få til det? For som han selv sier:

- Telenor har de største ressursene og de flinkeste folkene i Norge, og et godt internasjonalt renomme.

Tidshorsionten er ikke helt kortsiktig. Men han vet at Berit heller ikke vil gi ham evigheten.

På det private plan er tidshorisonten kortere; kona og dattera hjem, hus ved sjøen og seilbåt på vannet lenge før fjorden fryser til høsten!