Myk landing på Eros

Sonden Near Shoemaker har besøkt en asteroide 316 kilometer fra Jorden.

Landingen fant sted 12. februar klokken 21.02 norsk tid med en hastighet på omkring 6 km/h (1,5-1,8 m/s). Tatt i betraktning at den skjedde mer enn to ganger lenger borte enn middelavstanden Solen-Jorden, at nær-Jorden asteroiden 433 Eros ikke er større enn 33x13x13 km og at Near Shoemaker ikke var konstruert for noen landing i det hele tatt, må hendelsen sies å være historisk.

En vesentlig del av æren tilfaller Johns Hopkins Universitys Applied Physics Laboratory, som på kontrakt med Nasa konstruerte og bygget sonden. Laboratoriet sto dessuten for styringen, fra sitt eget kontrollsenter i Laurel, Maryland, gjennom den fem år lange ferdens dramatiske faser, riktignok med en del hjelp fra Jet Propulsion Laboratory.

200 m fra målet

Near Shoemaker var på landingsdagen klokken 16.31 dirigert ned fra en retrograd bane i en høyde av 35 km fra asteroidens sentrum, og innledet klokken 20.16 den første i en serie på fire brennperioder av tre til seks minutters varighet. Høyden var da 5 km fra overflaten, og oppbremsingen ble utført med fire små hydrazin-motorer som hver ga en skyvkraft på 22 N. Skyvkraften høres liten ut, men gravitasjonskraften på 433 Eros er bare omkring 1/1 600 av hva den er på Jorden.

Landingspunktet lå kun ca. 200 m fra det forutbestemte målet på kanten av en sadelformet, omkring 10 km vid fordypning som har fått navnet Himeros og som preges av stener, høydedrag og grøfter – men relativt få nedslagskratre.

Ønske om nærbilder

Near Shoemaker ble skutt opp 17. februar 1996 som den første sonden i Nasas Discovery program for en hurtigere, bedre og rimeligere utforsking av spesielt planetene i vårt solsystem. Etter et mislykket forsøk 20. desember 1998 gikk sonden endelig 14. februar 2000 inn i bane rundt 433 Eros. Der har den, fra forskjellige høyder og med fem spesielle instrumenter, samlet og overført omkring ti ganger mer data enn planlagt: Det multispektrale kameraet har tatt i overkant av 160.000 bilder og laser-høydemåleren har gjort 11 millioner høydeavlesninger. Overflaten på det lille himmellegemet er trolig den best kjente i hele solsystemet.

Tanken om å lande sonden på 433 Eros etter at det ettårige primærprogrammet i bane rundt var avsluttet, dukket opp alt før starten fra Jorden, og modnet seg da forskerne så at de vitenskapelige målene ville nås med god margin. Det begynte i tillegg å bli knapt med manøvreringsdrivstoff om bord, og pengene var nesten oppbrukt.

Økende interesse

Formålet med den vanskelige operasjonen var å få overført virkelig nærbilder av asteroiden, dernest å skaffe erfaring med slike landingsoperasjoner. Sonder spesialkonstruert for å lande på asteroider eller kometkjerner er nemlig på planleggingsstadiet i USA, Europa og Japan. Det er dessuten stigende interesse for utvikling av en teknologi som vil gjøre det mulig å endre en asteroides bane hvis den en dag skulle vise seg å være på kollisjonskurs med Jorden. Denne teknologien kan komme til å omfatte landing.

Forskerne ga utad uttrykk for håp om å få overført i hvert fall to til tre nærbilder, det siste fra en høyde av ca. 500 m slik at man kunne skjelne detaljer med en utstrekning på bare 10 cm. Og Near Shoemaker skuffet ikke – den klarte å ta hele 69 bilder fra 5 km og ned, det siste fra en høyde av 120 m med synlige detaljer ned mot 1 cm. Bildene viser for eksempel sprukne stener, et krater på størrelse med en fotballbane fylt med støv og et mystisk område der overflaten synes å ha kollapset.

Overlevde

Fra kontrollsenteret var Near Shoemaker på forhånd gitt en mindre enn 1 prosents sjanse for å overleve landingen, men det var faktisk kontakt etterpå gjennom én av sondens to rundtstrålende antenner (den faste, direktive antennen var naturligvis ikke brukbar). Derfor ble det 14. februar besluttet å forlenge operasjonstiden opptil ti dager, for om mulig å skaffe noen instrumentavlesninger fra overflaten med gammastrålespektrometeret.

Et forslag om å bruke rakettmotorene for å få sonden til å gjøre et hopp, ble forkastet 13. februar. Kontrollsenteret var ikke sikker på om det fantes drivstoff igjen i det hele tatt, og heller ikke om det ville være nevneverdige vitenskapelige gevinster å hente.