- De tre farligste bromerte flammehemmerne er penta-, okta-, og deka-BDE, og disse har vi god oversikt over, sier rådgiver Henrik Hallgrim Eriksen i Miljøverndepartementet.
Men Eriksen understreker at heller ikke disse stoffenes utbredelse og avfallsdeponering kan man med sikkerhet si at man har full kontroll i dag.
Regjeringen foreslår forbud mot bruk av de tre antatt farligste stoffene innen 2005, noe det også er enighet om i EU. Disse stoffene brukes i produksjonen av tekstiler og skumgummi.
Første i sitt slag
Ifølge Eriksen finnes det alternative stoffer å bruke, men bromerte flammehemmere har vært benyttet fordi de har vært billige og gode og fordi man ikke har skjønt hvor giftige de er.
- I kampen om å finne nye erstatninger er det viktig å passe på at de nye stoffene heller ikke utgjør noen trussel mot miljøet, understreker Eriksen.
Departementet har vedtatt en handlingsplan for å redusere utslippene av bromerte flammehemmere samt øke overvåkningen. Undersøkelsene som var foranledningen til at Statens forurensningstilsyn (SFT) slo full alarm om funn av bromerte flammehemmere blant annet i sigevann fra fyllinger og i mose, er et ledd i denne handlingsplanen.
Norsk institutt for luftforskning (NILU) har koordinert undersøkelsen på oppdrag fra SFT, og undersøkelsen av søppelfyllinger er visstnok den første i sitt slag i Europa.
SFT anslår at det årlig brukes mellom 270 og 340 tonn bromerte flammehemmere i Norge. Elektriske og elektroniske produkter er den største produktgruppen og da spesielt kretskort. Andre produktgrupper er isolasjonsmaterialer, plast og tekstiler i transportmidler og i møbelstoffer, samt maling og lakk.
Farlige kloakkrenseanlegg
Siden vannstrøm fra kloakkrenseanlegg i en del tilfeller er mye større enn sigevannsstrøm fra avfallsdeponier, hevder NILU i sin rapport at det med stor sannsynlighet kan antas at avrenning fra kloakkrenseanleggene kan ha et høyere forurensningspotensial enn sigevann fra avfallsdeponier. I Norge er 40 prosent av avfallsdeponiene koblet på kommunale renseanlegg. NILU anbefaler derfor å kartlegge lokale kilder fremfor å studere langtransport og deponering av giftene.
