Midlertidig tilbaketog

De ansatte i Kværner jubler over at de slapp fusjonen. – En seier for industrien, et tap for superkapitalismen, sier de. Men fortsatt er Aker Maritime deres største aksjonær. Og om ledelsen i Kværner er mindre kapitalistisk enn Kjell Inge Røkke, er tvilsomt. Det er vel få industriledere i Norge som har tatt ut større inntekter og bonuser fra selskapet de er ansatt i, enn nettopp de som har styrt Kværner. Det har såvisst ikke manglet på det mange kaller grådighetskultur og ekstravaganse hos Kværner-ledelsen.

Forskjellen er at i Kværner er det ledelsen som representer ukulturen med å ta ut kjempebeløp, mens i Aker Maritime er det eieren.

Kjenner vi Kjell Inge Røkke rett, er ikke siste ord sagt om fusjonen mellom Aker Maritime og Kværner. Før eller siden må norsk offshoreindustri konsolideres. Verken Aker eller Kværner har tilstrekkelig kapital til å konkurrere med aktørene internasjonalt. Konkurrenter som Halliburton, FMC og ABB er alle betydelig større selskaper med mange flere bein å stå på. Og ikke minst er de aktører i et større kapitalmarked enn det norske. Derfor ønsker Aker Maritime at de to selskapene slås sammen, slik at hovedtyngden av norsk offshoreindustri selv får kontroll med omstillingsprosessene og stiller sterkere i kampen om kontraktene i fremtiden.

Industrielt sett må det være riktig å slå de to selskapene sammen. Det er mer som kompletterer enn som konkurrerer. Med et sterkt presset fremtidig marked på norsk sokkel kan vi risikere at Aker og Kværner konkurrerer hverandre i hjel for å slå de utenlandske selskapene. Hvem som da er vinneren, er vanskelig å forutsi.