Seksjonen forskning består av saker som er skrevet av ansatte i Forskningsrådet, Sintef, NTNU og UiO.
En improvisert jazzmusikkvideo var blant virkemidlene nobelprisvinner May-Britt Moser brukte under sin forelesning søndag. (Foto: Scanpix)

May-Britt og Edvard Moser

May-Britt Moser introduserte fartsceller

Nye biter i puslespillet om stedsansen.

May-Britt og Edvard Moser kunne presentere nye biter i puslespillet om stedsansen i sine nobelforedrag søndag.

Blant dem er egne ”fartsceller” som kan tyde på et innebygd speedometer i hjernen.

Sammen med den tredje nobelprisvinneren i medisin, deres mentor John O’Keefe fra University College London, ble de motatt med stående applaus fra en fullsatt Aula Medica ved Karolinska Institutet, der de holdt sine nobelforedrag – krydret med humor, videoer og musikk.

Les også: Moser forklarte hjerneforskningen med humor

Plassceller

O’Keefe fortalte om arbeidet som ledet fram til oppdagelsen av det han kalte plassceller i den delen av hjernen som kalles hippocampus. Plasscellene gir oss et slags kart over omgivelsene.

Mye tyder på at de strukturene i hjernen som gir oss stedsans iallfall delvis er medfødt. Deler av den er der før vi har åpnet øynene og fått våre første sanseinntrykk, konstaterte o’Keefe.

May-Britt og Edvard Moser gikk i lære hos O’Keefe, og brukte hans metode til å lete i en annen del av hjernen (entorhinal cortex).

Det ledet fram til oppdagelsen av gittercellene, celler som er aktive i et sekskantet mønster og utgjør et slags koordinatsystem i hjernen.

Les også: Personlig assistent og limousin for de norske Nobel-vinnerne

Fartsceller

Men jakten på nye biter i puslespillet om stedsansen fortsetter. Tidligere er det identifisert egne retningsceller og kantceller.

May-Britt Moser lanserte en ny celletype: Fartscellene.

– Vi har blant annet spurt oss om hvordan gittercellene vet når de skal være aktive. Har de et innebygget speedometer? Ja, kanskje de har det, sa hun.

Hun viste til nye forsøk der de har lett i en annen del av entorhinal cortex enn der gittercellene var lokalisert.

De fant en egen type celler der aktiviteten varierte klart med hvor fort ei rotte løp på ei tredemølle der forskerne kunne bestemme farten. Disse fartscellene sender informasjon videre til gittercellene, slik at de vet når de skal ”fyre”, når de skal aktiviseres, forklarte May-Britt Moser.

Les også: – Uten NTNU, ingen nobelpris

Stedsans og hukommelse

Hun ga også andre smakebiter fra arbeidet ved deres forskningssenter ved NTNU: Rotter som kan huske objekter i et rom, også lenge etter at de er fjernet, rotter som har laget seg kart over 11 forskjellige rom, og sammenheng mellom lukt, sted og hukommelse.

– Det er en grunn til at såkalte minnepalasser er en nyttig hukommelsesteknikk, sa hun.

Edvard Moser takket for nobelprisen også på vegne av hele det relativt unge forskningsfeltet nevrovitenskap. Han viste til hvordan de som unge psykologistudenter var skuffet over at de fysiologiske sidene med hvordan hjernen arbeidet var nesten fraværende i teoriene. For det var dette grenselandet mellom psykologi og nevrofysiologi de ønsket å arbeide og ble inspirert av.

Nobelprisen er en ære for hele dette forskningsfeltet, fastslo Edvard Moser.

Nobelforedragene ble avsluttet med en svingende musikkvideo, der professorer ved NTNUs Institutt for musikk improviserer friskt over en folketone – i ord og toner.

Denne saken ble opprinnelig publisert på Gemini.no – et nettsted for forskningsnytt fra NTNU og Sintef.

Les også:

Den største takken bør gå til Fred Kavli

Begrepet kunstig intelligens oppstod i 1956. Hvor er vi nå?

Forbereder «hjernen 2.0»