GEKKO: Det som gjør at en gekko klatrer på hva som helst, også i taket, er millioner av små hår med splittet tupp og noe som nesten ligner strandsko. Kreftene som gjør det mulig er de svake, van der Waal'ske. (Bilde: LPS)

Matte og gekko løfter bil

  • nyeteknologier




















Materialet ”synthetic gecko” er et superstoff utviklet av BAE Systems’ Advanced Technology Centre.

Som så ofte før, dreier det seg om noe som opprinnelig var en dyp, militær hemmelighet.

Men etter hvert som jernteppet har smuldret mer og mer opp, siver slike hemmeligheter oftere og oftere ut i markedet og blir til hverdagskost.





Kan bære bilen

En dørmattestor bit av det nye stoffet - som altså IKKE er et lim - kan bære vekten av en familiebil, dvs. rundt 1200 kilo.

Det ble opprinnelig utviklet for kjapt å tette hull i drivstofftanker o.l., men BAE ser nå for seg stoffet brukt både til spesialdekk for kjøretøyer, og til festeanordninger f.eks. for vinduspussere... - Sleng deg i veggen, Spider Man.





Millioner småhår

En gekko klatrer rett opp veggen og bortover i taket pga. millioner av små hår med splittede ender. På hver fot.

På tuppen av mikrohårene (nano, kanskje?) sitter en bitteliten ”sko” som bare er bare 1/1000 millimeter i diameter. De ørsmå skoene får så god kontakt med underlaget at det er ren adhesjon som gjør jobben.

Du husker eksperimentene i fysikktimen, med de to glassplatene som ble gnidd mot hverandre og så satt bom fast?

Samme sak her: De svake kreftene på atomnivå, de van der Waal’ske, gjør jobben. Disse degineres – som du kanskje husker – som et resultat av svake, ubalanserte elektriske utladninger rundt molekyler som så tiltrekker hverandre. Er det mange nokmmolekyler i kontakt, blir det krefter av det.





Splittet polyimid

Minifibrene er utviklet i noe som BAE kaller “micro-engineering clean-room facilities”.

De to lederne heter Jeff Sargent og Sajad Haq. De forteller i kor at de satset på å bruke mikrotynne fibre av polyimid med splittet tupp. De sier også at de aller første til å prøve seg på slikt, var forskerne ved University of Manchester – i 2003. De laget en teipprototyp. Det som nå er utviklet er en serieproduksjonsprosess.