Mann med munnspray

  • ohm








– Skål, sa Andreas nesten uten stemme i i pubkakofonien.

– Dette blir siste pilsen. Vi skal jo snart på jobb, sa Erik.

– Halleluja, sa Andreas.

– Det ordner seg, mann. Du sier jo selv at det er 20 år siden du og Anne var et par, sa han. Jeg stemte i:

– Det er sikkert bare rykter. Hva kan hun se i unge Carl?

– Amen, sa Andreas.

Vi lepjet øl i stillhet mens klokka langsomt nærmet seg åtte. Morgenavisene var på plass i stativene, og forretningsreisende sjokket forbi med slipsstram holdning. Vi drosjet til jobb mens vi forsøkte å døyve pilslukta med munnspray og Fisherman's Friend.

– Hei, gutter, sa Anne med blid og bestemt prosjektsjefrøst. I lanken hennes hang unge Carl med bustete hår. Han smilte fåret.

– Hehem, sa Andreas.

Han strente resolutt bort til kaffemaskinen, der han meget konsentrert begynte å brygge espresso. Jeg kunne se ham snakke lavt med seg selv. Lyden av et pressluftbor utenfor vinduene overdøvet plutselig alt.

– Kaffe? Kruttsterk, sa Andreas med lys stemme. Jeg tok imot espressokoppen mens ingeniørøkonomen snakket litt mer med seg selv. Flere kolleger kastet skjeve blikk i hans retning i det de feide inn døra.

Andreas småpratet med seg selv og nikket til seg selv, først til høyre, så til venstre.

– Blir du enig?

Han så på meg som om det var første gang vi hadde møttes.

– Var ikke kaffen god? spurte han.

Da kom prosjektsjef Anne bort til bordet. Hun gikk resolutt rundt bordet og bort til Andreas. Der satte hun seg på fanget hans. DYD