Mangel påarbeidskraft er en myte

Samtidig:

- Blir mange friske mennesker sparket ut av sin arbeidsplass og miljø gjennom stivbente lover/bestemmelser om pensjonsalder.

- Er mange arbeidsdyktige mennesker uføretrygdet.

- Har vi et høyt sykefravær.

- Er arbeidseffektiviteten høyst varierende.

- Holdes/holder mange mennesker seg utenom arbeidslivet av ymse grunner.

- Er incitamenter for å arbeide vanskelig å få øye på.

- Er mange beskjeftiget i virksomheter av tvilsom verdi for utviklingen av vårt samfunn.

- Er utdanning, opplæring og omskolering ineffektiv og lite målrettet.

- Importerer vi arbeidskraft.

- Er det ingen som har ansvar for ovennevnte forhold!!!

At vi har mange uløste oppgaver som vi mangler arbeidskraft til – slik at

arbeidsinnvandring er påkrevd – er å snu saken på hodet. Det er ikke vanskelig å finne nok nyttige oppgaver som ville kunne beskjeftige 10 millioner mennesker i dette land. Men utgangspunktet må være den befolkning landet har i dag – med ressurser som må utnyttes best mulig.

At mange virksomheter, både offentlige og private, har problemer med å få tak i adekvat arbeidskraft, er en ubestridelig kjensgjerning. Men det virker som man ser på dette spørsmål som på været, alle snakker om det, men ingen kan gjøre noe med det. En norsk politiker uttalte: “Av alle grenser i denne verden er aldersgrensen den dummeste”. De som fremdeles har ressurser å øse av – til beste for dem selv og samfunnet – blir nektet å gjøre det. På et kunstig tidspunkt får de en blomsterkvast i neven og et spark i ræva. Ut med deg, du er ikke verd mer – sagt på godt norsk. Stivbente arbeidstidsbestemmelser er skrevet for en annen tid og bygget på myter. På samme måte som for aldersgrensen er fornuft fraværende, vi sløser med våre ressurser.

Det er også en ubestridelig kjensgjerning at mange mennesker ønsker seg ut av arbeidslivet. Et forhold som tilskynder flukten fra arbeidet, er at incitamenter til arbeidsinnsats er fraværende. Det moderne mennesket har behov for utfordringer og muligheter for å føle at de deltar i styring og utvikling av den virksomhet de arbeider i. Arbeidsforholdene (arbeidsplass, miljø etc.) er svært ofte slik at mange ikke finner seg til rette og mange også føler seg utslitt. Det løser man “enkelt” ved at vedkommende førtidspensjoneres eller uføretrygdes.

Utslitte arbeidstakere finnes ikke, bare utslitte arbeidsforhold! Det var bedre om man satte årsakene til problemene i fokus.

Et annet forhold som i vesentlig grad oppmuntrer til flukten, er at man kommer heller bedre ut økonomisk ved å gå over på trygd. Men dette er et tabuspørsmål. Når en person melder seg arbeidsledig, og arbeidskontoret ikke finne en ny stilling for vedkommende, griper man til samme løsning – uføretrygd – enkelt og greit – i hvert fall for kommunen. Staten, dvs. du og jeg betaler. Dette er altså intet angrep på de uføretrygdede, bare på vår evne og vilje til å møte utfordringene. Det virker som det er meget lett å få legene til å skrive den nødvendige attest. I realiteten er vi alle handikappet, dvs. yrkesvalghemmet.

Lek og fritid settes foran verdiskapning og støttes av alle politiske partier. Hvor meget av sykefraværet som er reelt, vet ingen. Også dette et tabuspørsmål.

Gammel ideologi og personlige interesser kommer først. Deretter ingenting på en lang stund før man kommer til landets besteom man kommer dit. Dette gjelder ikke minst offentlige organer og arbeidslivets organisasjoner. Men det er jo mennesker som befinner seg der.

Sannsynligvis utnytter vi knapt 50 prosent av våre tilgjengelige ressurser. Har vi det for godt? Har vi godt av å ha det godt ? Er oljen vår ulykke ?

Og så det katastrofale – ingen har noe som helst ansvar.